KARTLEGGING AV STORSOPPER I NORGE
FAKTAARK: HVIT FLUESOPP (Amanita virosa (Fr.) Bert.)
skrevet av Gro Gulden
Norsk forekomst: Tilhører det Boreale-montane elementet; forekommer fra nemoralen til mellomborealen (nordboreal?).
Global forekomst: Cirkumpolar, boreal.
Norsk utbredelse: Funnet i alle fylker unntatt Finnmark. Utbredelsen strekker seg fra Elverum og Lillehammertraktene i nordøst, via Buskerud (nord til Sigdal) og Telemark (nord til Kviteseid), over Sørlandskysten og nordover til Stavanger- og Bergenskanten. I Hardanger og Sogn går den fra kysten og forholdsvis langt inn i fjorddistriktene og derfra videre nordover til Møre og Trøndelagsfylkene. I Nordland og Troms er det relativt mange kjente funn i Bodø- og Tromsødistriktet. Nordligste finnested er i Lyngen. Den opptrer i alle vegetasjonsregionene, fra Sørlandets nemorale edelløvskoger til den mellomboreale barskogen og bjørkeskogen, kanskje også helt inn i den nordboreale bjørkeskogsregionen i Nordland og Troms. Ut fra forekomstene i Nord-Norge er det trolig at arten også forekommer lenger opp mot fjellet og lenger inn i dalene på Sørlandet og Østlandet enn den hittil er registrert (1).
Global utbredelse: I sørligere deler av Europa er hovedforekomstene i høyereliggende områder (2), men den forekommer også i lavlandet (f. eks. i Danmark og Tyskland). Hvit fluesopp blir desidert sjeldnere sørover på kontinentet, f.eks. i Spania, og forekommer ikke i Nord-Afrika (3). Også mot vest synes den å bli sjeldnere, idet den er sjelden f. eks. på de britiske øyer (4) og i Nederland (5) og mangler på Island (6). I Fennoskandia strekker den seg nordover det meste av atlanterhavskysten; i Sverige og Finland når den ikke helt så langt nord som innerst i Bottenviken (7).
Østover har jeg få opplysninger, men arten er angitt fra Pakistan (8) og Japan (9). I det nordlige Nord-Amerika fins den tvers over kontinentet i Canada (10, 11) og U. S. A., vanlig mange steder i øst, men sjelden på vestkysten hvor den ikke når så langt syd som til California (12).
Økologi: Vokser i løv- og barskog av ulike slag og både i ung og gammel skog, hovedsakelig på sur bunn, men også funnet på kalkgrunn. Den er også rapportert noen få ganger utenfor skog, slik som "på plen i hage", "i gjengrodd beitemark" og "i utkant av dyrket mark". Mykorrhizasopp.
Sesong: Hovedsesongen er i august-september med 97% av funnene. Noen få registreringer er gjort i slutten av juni og i oktober, senest den 20 oktober (*).
Merknad: I Nederland er hvit fluesopp i tilbakegang, og oppført som sterkt truet på rødlista (5). Tilsvarende er den i Polen oppført som sårbar (13).
Referanser:
1. Gulden, G. & Timmermann, V. 1996: Våre farligste giftsopper og deres utbredelse i Norge. - Våre Nyttevekster 91(3):70-86.
2. Michael, E., Hennig, B. & Kreisel, H. 1983. Handbuch für Pilzfreunde. Vol. 1. - Jena.
3. Moreno, G., Manjon, J. L. G. & Zugaza, A. 1986. La guia de incafo de los hongos de la peninsula Iberica. Vol. 2. - Madrid
4. Phillips, R. 1981. Mushrooms and other fungi of Great Britain & Europe. - London.
5. Arnolds, E., Kuyper, T. W. & Noordeloos, M. E. (red.) 1995. Overzicht van de paddestoelen in Nederland. - Wijster.
6. Hallgrimsson, H. 1993. Íslenskt sveppatal V: Kólfsveppir. Checklist of Icelandic fungi V: Basidimycetes (apart from Urediniomycetes and Ustilaginomycetes). Akureyri Museum of Natural History. Akureyri.
7. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar: En fälthandbok. - Stockholm, ISBN 91-86448-06-4.
8. Ahmad, S., Iqbal, S. H. & Khalid, A. N. 1997. Fungi of Pakistan. - Lahore.
9. Imai, S. 1938. Studies on the Agaricaceae of Hokkaido. Vol. 1. - Sapporo.
10. Pomerleau, R. 1980. Flore des champignons au Québec. - Ottawa.
11. Schalkwijk-Barendsen, H. M. E. 1994. Mushrooms of Northwest North America. - Redmond, Vancouver & Edmonton, ISBN 1-55105-046-3.
12. Arora, D. 1986. Mushrooms Demystified. - Berkeley, ISBN 0-89815-169-4, (2.ed.).
13. Zarzycki, K. & Wojewoda, W. (red.). 1986. List of threatened plants in Poland. - Warszawa.
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
MAPPING OF MACROMYCETES IN NORWAY
FACT SHEET: Amanita virosa (Fr.) Bert.
written by Gro Gulden
Description: Cap 5-10 cm, campanulate, slightly viscid when moist, shiny when dry, white, becoming slightly yellowish at disk, rarely with veil remnants. Gills free, moderately close, white. Stipe 10-15 cm tall, 1-2 cm thick, with clavate to bulbose base, white, with a fragile, hanging ring and a wide volva, both white. Spores 7-10 m m, globose, amyloid.
Norwegian range: Belongs to the Boreal-montane element, occurs in nemoral to middle boreal, northern boreal? vegetation regions.
Range: Circumglobal, boreal.
Distribution: In Europe occurring from northernmost Fennoscandia southwards to Spain, but most common in the north and at higher elevations on the continent (1, 2, 3). In the west it is absent from Iceland (4) and rare on the British Isles (5) and the Netherlands (6). In Fennoscandia it extends along the Atlantic coast to northernmost Norway (2), further east almost to northernmost parts of the Bothnian Gulf (7).
Little information is available from Asia, where it occurs at least in Pakistan (8) and Japan (9). In North America it is predominantly northern in distribution, common in eastern, and more rare in western parts (10, 11, 12, 13), not reaching Californa on the westcoast (14).
Ecology: Growing in coniferous and deciduous forests, old and fairly young, maily on acid soil. Rarely reported from parks and gardens. Ectomycorrhizal.
Season (Norway): 97% of the finds from August-September. Rarely collected in the end of June; latest find on 20 October (*).
References:
1. Michael, E., Hennig, B. & Kreisel, H. 1983. Handbuch für Pilzfreunde. Vol. 1. - Jena.
2. Gulden, G. & Timmermann, V. 1996: Våre farligste giftsopper og deres utbredelse i Norge. - Våre Nyttevekster 91(3):70-86.
3. Moreno, G., Manjon, J. L. G. & Zugaza, A. 1986. La guia de incafo de los hongos de la peninsula Iberica. Vol. 2. - Madrid
4. Hallgrimsson, H. 1993. Íslenskt sveppatal V: Kólfsveppir. Checklist of Icelandic fungi V: Basidimycetes (apart from Urediniomycetes and Ustilaginomycetes). Akureyri Museum of Natural History. Akureyri.
5. Phillips, R. 1981. Mushrooms and other fungi of Great Britain & Europe. - London.
6. Arnolds, E., Kuyper, T. W. & Noordeloos, M. E. (red.) 1995. Overzicht van de paddestoelen in Nederland. - Wijster.
7. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar: En fälthandbok. - Stockholm, ISBN 91-86448-06-4.
8. Ahmad, S., Iqbal, S. H. & Khalid, A. N. 1997. Fungi of Pakistan. - Lahore.
9. Imai, S. 1938. Studies on the Agaricaceae of Hokkaido. Vol. 1. - Sapporo.
10. Pomerleau, R. 1980. Flore des champignons au Québec. - Ottawa.
11. Schalkwijk-Barendsen, H. M. E. 1994. Mushrooms of Northwest North America. - Redmond, Vancouver & Edmonton, ISBN 1-55105-046-3.
12. Smith, A. H. & Weber, N. S. 1980. The Mushroom Hunter's Field Guide. - Ann Arbor.
13. Smith, A. H., Smith, J. & Weber, N. S. 1979. How to know the gill-fungi. - Dubuque, ISBN 0-697-04773-3.
14. Arora, D. 1986. Mushrooms Demystified. - Berkeley, ISBN 0-89815-169-4, (2.ed.).
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
