KARTLEGGING AV STORSOPPER I NORGE

VÅRE FARLIGSTE GIFTSOPPER OG DERES UTBREDELSE I NORGE

INNHOLD:

ARTSLISTE:

INNLEDNING:

Vi har 10-12 giftige sopper i Norge (se artslista) som spist i normale mengder kan forårsake meget alvorlige forgiftninger, også med dødelig utfall, dersom ikke riktig behandling på sykehus settes igang raskt. Disse giftsoppene inneholder forskjellige giftstoffer, med forskjellige virkninger i kroppen, og legene skal derfor gi forskjellig behandling alt etter som hvilken sopp som er spist. Derfor må alle forsøk på å identifisere soppen prøves.

Leger har ingen undervisning i mat- og giftsopper i sitt studium og er derfor avhengige av å samarbeide med soppkyndige personer, helst lokale soppsakkyndige, for å skaffe rede på hvilke(n) sopp(er) som har forårsaket forgiftningen. Vi har eksempler på at lokale soppkyndige personer har vært til stor hjelp i slike tilfeller. De har for eksempel kunnet identifisere rester fra måltidet eller sopper som står igjen på voksestedet. Iblant kan en sakkyndig være med til området hvor soppene har vært samlet og derved sannsynliggjøre hvilke(n) sopp(er) det kan dreie seg om. Enkelte soppsakkyndige vil også være i stand til, ved hjelp av mikroskop, å bedømme om oppkast eller mageinnhold inneholder rester av de farligste giftsoppene.

Lykkes man ikke i å få tak i en lokal soppkyndig person, kan en telefonhenvendelse til fagfolk ved universitetene, til Giftinformasjonssentralen eller til soppkonsulentfirmaet Mycoteam gi en mulighet for artsbestemmelse av soppen. Helst bør vedkommende person eller instans motta selve soppen eller rester av den for sikker bestemmelse, men det vil alltid ta noe tid å bringe eller sende soppen, og tiden er verdifull i alvorlige forgiftningstilfeller. Dersom de riktige spørsmålene blir stilt, og på riktig måte (slik at svarene ikke legges i munnen på samtalepartneren), kan det i enkelte tilfeller være mulig å komme fram til hvilken art det dreier seg om, selv ved en telefonsamtale. I alle fall kan det være mulig å utelukke noen av, eller i heldige tilfeller alle, de farligste giftsoppene som opphav til forgiftningen.

Kunnskap om hvor i landet de forskjellige giftsoppene forekommer kan være meget nyttig i slike tilfeller. Et forgiftningstilfelle i Trondheim eller Kongsvinger kan etter all sannsynlighet ikke skyldes grønn fluesopp. Likeledes vil panterfluesoppforgiftning bare være sannsynlig i Sør-Norge og pantermusserongforgiftning bare aller sørligst i landet.

Kartleggingsprosjektet for storsopper i Norge, som ble satt i gang i 1995 og finansieres av Direktoratet for Naturforvaltning, har tatt for seg noen av de viktigste giftsoppene i Norge som en del av prosjektet. I denne artikkelen presenteres utbredelseskart for de ni artene som regnes for de giftigste i Norge. Dertil har vi tatt med et kart som viser utbredelsen av rød fluesopp (Amanita muscaria), ikke fordi den hører med til våre farligste sopper, men fordi den er en av de soppene som forårsaker flest forgiftningstilfeller (av mildere slag) hos oss.

Prikkene på kartene viser for hver art alle kjente steder hvor arten har vært funnet minst én gang i løpet av dette århundret (for noen av artene fins også opplysninger helt tilbake til slutten av forrige århundre). Kartene og de økologiske/fenologiske sammenfatningene bygger på herbariemateriale og notater i landets universitetsmuseer med botaniske samlinger. Også opplysninger om funn i trykte kilder (sopptidskrifter o.a., men ikke dagsaviser) er tatt med. Dette utelukker slett ikke at soppene kan vokse andre steder enn angitt, men datatilfanget synes i dag å være fullt tilstrekkelig til å gi et grovt riss av artenes utbredelsesmønstre i landet.

Hvor vanlige artene er i forskjellige deler av sitt utbredelsesområde går ikke fram av kartene. Østlandet, hvor flest folk har samlet, vil alltid på slike kart ha relativt flere funn enn andre steder i landet. På den annen side, er det få eller ingen funn av en art i Osloregionen, er arten med stor sikkerhet ganske sjelden eller fraværende der. Kunnskap om hvor vanlig naturtypen (vegetasjonstypen) som en art vokser i er på et sted, vil trolig gi den beste pekepinn om hvorvidt en art er vanlig eller ikke i området.

Sammenholder man utbredelseskartene er det åpenbart at de aller sørligste deler av landet har flest farlige giftsopper.

For beskrivelse av soppene, toksiner, virkninger og behandling vises til Gulden & Schumacher (1), Bresinsky & Besl (2), Nyttevekstforeningens småskrift nr. 14 (3), samt vanlige sopphåndbøker.

De giftigste artene i slekten er grønn fluesopp (A. phalloides), hvit fluesopp (A. virosa) og panterfluesopp (A. pantherina). Alle kan forårsake dødsfall. Rød fluesopp (A. muscaria) gir også sterke forgiftninger, men uten dødelig utfall ved normalt inntak. Brun fluesopp (A. regalis) som er meget nærstående til rød fluesopp, regnes å ha en tilsvarende giftighet.

I grønn og hvit fluesopp regnes forskjellige amanitiner (ni forskjellige er identifisert) for å være de aktive komponentene. Dette er cellegifter som først og fremst angriper lever og nyrer. Latenstiden (tiden fra inntak til de første symptomer melder seg) er lang, normalt fra 8 til 10 timer. I panterfluesopp og rød fluesopp regnes ibotensyre for å være det primært virksomme stoffet, som først og fremst forårsaker virkninger på sentralnervesystemet. Latenstiden er kort, 1/2 til 3 timer.

(se også eget faktaark)

Arten regnes for å være knyttet til eik og bøk og kan lokalt være meget vanlig, både i skog, mindre skogholt, parker og hager på næringsrik jord. Fra Kråkerøy i Østfold er den én gang rapportert fra ren furuskog (4). På utposten i Aurland vokser den i en vestvendt hassel-bjørkeli (5).

Grønn fluesopp har sin hovedutbredelse i de tempererte eike-bøkeskogene lenger syd i Europa og vår norske forekomst utgjør en nordlig utpost. Her finner vi den hovedsakelig i kystbeltets edelløvskogsområder, i den nemorale vegetasjonsregionen, men den kan også opptre i den boreonemorale regionen, som danner en overgangssone mellom de mellom-europeiske tempererte eike-bøkeskogene og de nordlige barskogene. Mindre områder av boreonemoral vegetasjon fins på gunstige steder på Vestlandet, helt nord til Trøndelag, men eika stopper allerede på Møre. Det kan derfor ikke utelukkes at grønn fluesopp i gunstige år kan opptre nordover på vestkysten i det minste til Møre. På Østlandet fins områder med boreonemoral vegetasjon og eik også i Tyrifjord-Randsfjordområdet og i Mjøstraktene. Heller ikke i disse områdene kan grønn fluesopp utelukkes, men det er påfallende at arten ikke er registrert i Oslo eller nordafor, til tross for all soppinteressen her gjennom mange år.

Hovedsesongen er i september med 69% av funnene, men funn er gjort så tidlig som 26 juli og så sent som 27 oktober.

(se også eget faktaark)

Arten forekommer i løv- og barskog av ulike slag og er ikke spesielt næringskrevende. Det er også gjort noen få funn utenfor skog: "på plen i hage", "i gjengrodd beitemark" og "i utkant av dyrket mark" er angitt.

Hvit fluesopp går inn i alle vegetasonsregionene, fra Sørlandets nemorale edelløvskoger til den mellomboreale barskogen og bjørkeskogen, kanskje også helt inn i den nordboreale bjørkeskogsregionen i Nordland og Troms. Ut fra forekomstene i Nord-Norge er det trolig at arten også forekommer lenger opp mot fjellet og lenger inn i dalene på Sørlandet og Østlandet enn den hittil er registrert. Men sammenlignet med kartet over rød fluesopp er det påfallende hvordan den mangler i indre strøk. Sydover i Europa er hovedforekomstene i høyereliggende strøk.

Hovedsesongen er i august-september med 97% av funnene. Fire registreringer er gjort i slutten av juni og én i oktober, så sent som 10 oktober.

Panterfluesopp kan vokse og danne mykorrhiza (sopprot) med mange forskjellige treslag, både løvtrær og bartrær. Angivelsene varierer fra "løvskog med eik, hassel, lind, lønn" eller "bøk og eik" til "på nåledekke under gran". Ikke sjelden vokser den i parkpreget vegetasjon og på plener. I Aurland ble den funnet i frodig, vestvendt sauebeite med hassel og bjørk.

Panterfluesoppen synes å være begrenset til de nemorale og boreonemorale vegetasjonsregionene i Norge. Funnet i Kongsvinger, ("i hamning under plantet eik") representerer trolig en lokal utpost av den boreonemorale regionen. Det er dermed meget sannsynlig at arten kan forekomme lokalt flere steder nordover i kyststrøk på Vestlandet og i Trøndelag, samt nord til Mjøsområdene på Østlandet. Panterfluesoppen er langt vanligere lenger syd i Europa.

Panterfluesoppen har en relativt sen sesong. Hovedsesongen er i september, med 56% av funnene, men ikke en ubetydelig del av funnene er gjort i oktober, så sent som til den 23 oktober. Det tidligste funnet er fra 22 juli.

(*) Herbariemateriale bestemt av Høeg, én kollekt i Vitenskapsmuseet i Trondheim, er ikke denne art, men trolig grå fluesopp (A. spissa).

Rød fluesopp vokser både i løvskog og barskog, oftest sammen med bjørk eller gran. Den kan også vokse der disse treslagene mangler, som følgende angivelser viser: "tett løvskog med osp, lønn, or og rose", "allé med kun bøk", "Salix repens (sand)dyne", "bare furu og einer" og "gammel, plantet furuskog". Den er også vanlig utenfor skogen, på åpne steder, så som på sletter, i parker, på kirkegårder og campingplasser, i slåttemark, utmark, beitet skog og hager. Den er adskillige ganger samlet over skoggrensen hvor dvergbjørk antagelig er mykorrhizapartner. Enkelte funn er gjort i kalkområder, men arten klarer seg godt på sur bunn.

Rød fluesopp har en lang sesong, med første kjente funn 6 juli og siste 29 oktober. Hovedsesongen er imidlertid august (26%) og september (51%).

Det er grunn til å tro at mange slørsopper er giftige, ikke bare spiss og butt giftslørsopp som omtales her, som er de desidert giftigste storsoppene man kjenner til.

Giften disse inneholder kalles orellanin og er en cellegift som først og fremst angriper i nyrene. Latenstiden er meget lang, normalt 3-4 døgn, unntaksvis så kort som to døgn eller så lang som 14 dager. Innholdsstoffer i andre, mindre giftige slørsopper, er lite kjent.

Synonymer: C. speciosissimus, C. orellanoides

(se også eget faktaark)

Arten vokser først og fremst i skog. På Østlandet er de fleste funn gjort i eldre granskog, mens den sørover og vestover opptrer relativt ofte i furuskog og i løvskog, spesielt eike-, bøke- og svartorskog. Her kan den ofte forekomme i store mengder, og den er ikke sjelden i plantefelter. Den vokser både på næringsfattig og næringsrik bunn.

Spiss giftslørsopp forekommer i alle vegetasjonsregioner, opp til den mellomboreale barskogsregionen, og ut fra dette er det meget sannsynlig at arten også kan finnes noe lenger inn i landet enn hittil påvist samt at funnet i Rana-området meget godt kan medføre riktighet.

Hovedsesongen for arten er i august (29%) og september (56%), mens det tidligste funnet er gjort 22 juli og det seneste 3 november.

De første kjente funnene går helt tilbake til slutten av forrige århundre (10). I vårt århundre har vi bare 13 referanser til funn av arten og de aller fleste av dem stammer fra 1990-årene. Mangelen på funn kan til dels skyldes at den sørlige kyststripen hittil har vært svært mangelfullt undersøkt for sopp og trolig kan arten være mer vanlig enn kartbildet gir inntrykk av. Det er imidlertid lite trolig at arten vil kunne finnes særlig langt utenfor det området vi i dag kjenner den i.

Sesongen er fra begynnelsen av september til midten av oktober. Ti av funnene stammer fra september, mens tre er gjort i oktober, med 24 oktober som siste dato.

Antagelig er alle trevlesopper mer eller mindre giftige, men de fleste er så små og uanselige at de normalt ikke samles til mat. Personer på jakt etter spiss fleinsopp og barn kan imidlertid lett få dem i seg. De inneholder nervegiften muskarin, som virker på sentralnervesystemet. Konsentrasjonen av muskarin i vårtrevlesoppen (Inocybe erubescens) er så sterk, og soppen er såpass stor, at dødelige doser lett kan inntas. Latenstiden er kort, fra 15 minutter til 2 timer etter måltidet.

Synonym: I. erubescens

Rik edelløvskog og bjørkeskog, og mer åpne, solvendte bakker og strandområder med skjellsand, kan være gunstige voksesteder for vårtrevlesoppen. Mulighetene er forholdsvis store for at arten kan vokse flere andre steder i landet med kalkgrunn og gunstig lokalklima enn vi i dag kjenner.

Arten har en tidlig sesong, idet samtlige sørnorske funn er gjort i juni. Funnet i Junkerdalen er gjort i august og for funnet i Troms mangler angivelse av dato. På Kråkerøy i Østfold er den nærmest årviss i siste del av juni og funn på opptil 30 eksemplarer er gjort (11).

Pantermusserong er den eneste alvorlig giftige arten av musseronger. Det dreier seg om ennå uidentifiserte giftstoffer som gir kraftig mave/tarmbesvær og med kort latenstid.

Alle funnene er gjort i årene mellom 1985 og 1994, og flere registreringer er gjort på samme lokalitet. Mye tyder på at arten er temmelig årviss på de stedene hvor den er etablert. Det synes lite sannsynlig at den har noe særlig større utbredelsesområde enn det vi i dag kjenner.

Sesongen er fra slutten av august og ut september, med 85% av funnene i september.

Giftig rødskivesopp (Entoloma sinuatum) er den eneste kjente av rødskivesoppene med kraftig giftvirkning. I likhet med pantermusserongen er giftstoffet hos giftig rødskivesopp ikke identifisert, virkningen er på mage/tarmsystemet og latenstiden er kort.

Synonymer: E. lividum og E. eulividum

Angivelser av vegetasjonen på voksestedene varierer, men eikeskog og annen løvskog, både på rik og fattig mark forekommer. Den er også funnet på gressplen. Ofte dreier det seg om rike forekomster med mange fruktlegemer.

Alle funnene er gjort i nemorale og boreonemorale kystområder. Når den er kjent så langt nord som til Møre, er det meget sannsynlig at arten kan vokse i mange områder med edelløvskogspreg på hele kyststrekningen nord til Trøndelag.

Giftig rødskivesopp har en lang sesong med første kjente funn allerede i juni (12/6) og siste så sent som den 19 oktober. De fleste funnene er gjort i september (45%). I følge Dybhavn (12) pleier giftig rødskivesopp å opptre i rikelige mengder på Kråkerøy i Østfold i september/oktober.

I denne slekten er bare de to sandmorklene, den vanlige sandmorklen (Gyromitra esculenta) og blek sandmorkel (G. gigas), sterkt giftige. Giften kalles gyromitrin og virker på sentralnervesystemet, men kan også gi alvorlige leverskader. Latenstiden er lang, vanligvis mellom 5 og 8 timer.

Til forskjell fra ved andre soppforgiftninger, er det aldri problem med å identifisere soppen, da pasienten normalt er fullt på det rene med hvilken sopp han eller hun har spist.

Den går fra lavlandet og opp i fjellskogen, men er ikke rapportert over skoggrensen. Arten ser ut til å være noe vanligere på Østlandet enn i vestlige deler av landet.

Sandmorkel er en typisk barskogssopp, med sandig barskog som viktigste voksestedstype. Tilsynelatende vokser den like gjerne i gran- som i furuskog. Fem funn er registrert i ren bjørkeskog, til dels i høyereliggende strøk (850-980 m.o.h.). Sandmorkel er også registrert fra li med hassel og osp og fra gressplen med Spirea. Svært ofte vokser den i sandige veikanter. En del ganger er den rapportert fra hogstflater. Sandig og tørt, synes å være mest typisk, men det er også funn fra fuktige drag og et par ganger refereres til nydyrket myrjord og seig myrjord.

Hovedsesongen for sandmorkel er i mai med 66% av de registrerte funnene og i juni med 27%. To funn er gjort allerede i mars, 8 i april, og 8 i juli. Også i Nord-Norge er flest funn gjort i mai (10 funn), men sesongen er strukket litt lenger ut med 6 funn i juni og 4 i juli.