Amatørbotanikk

Mange legger merke til planter de ser når de går tur, enten det er arter de kan navn på, eller det rett og slett er planter som fanger oppmerksomheten. Amatørbotaniker er en når dette blir et prosjekt der en stadig forsøker å komme videre, lære mer og få mer oversikt over hva som finnes der en ferdes.

Hva gjør amatørbotanikere?

Lære seg planter. En lærer seg nye arter etterhvert som en støter på dem eller blir vist dem av mer erfarne botanikere. Ofte hender det at en leser om en art i ei bok før en støter på den ute, og følelsen "stopp en halv, er ikke dette..." er en av botanikerens største gleder. Man har nok å gjøre i årevis med bare å lære seg planter, kjenne dem igjen, og observere hva som finnes på steder man ikke har vært før. Innen botanikken har en nok både å mestre og å bryne seg på uansett kunnskapsnivå - fra de plantene som "alle" kan, til de som ikke er så forferdelig vanskelige å lære seg, og til de som selv erfarne fagbotanikere syns er nesten håpløse å få oversikt over.
Plantefotografering. Det er mange som fotograferer i naturen, også pene plantemotiver. Etterhvert er det mange som går inn for å ha bilder av flest mulig arter, en hobby som kombinerer artskunnskap med gleden over å finne de perfekte motivene og å komponere bildet best mulig. Et "fotoherbarium" er for den enkelte et fint alternativ til å presse planter, og det er langt mindre arbeidskrevende.
Privat referanseherbarium. Etterhvert som en lærer seg planter og har støtt på mange arter kan det være nyttig med en hjelp for hukommelsen om "hvordan det egentlig var denne arten så ut". Når dette behovet melder seg, er det mange som begynner å presse planter og lage seg et privat referanseherbarium - et ark for hver art, som en slags "levende illustrasjon" (vel, levende var kanskje feil ord...) i tillegg til floraen. La oss med en gang introdusere en botanikerglose: en presset plante kalles av botanikere "et belegg".
Kartlegging/notering av enkeltarter. Man oppdager fort at noen planter er vanlige og finnes overalt der det er egnete vilkår, mens andre kjenner man kanskje til bare ett eller noen få lokaliteter for i sitt "revir". Det er klart at man da merker seg slike steder. Dette går etterhvert ofte over i å lage seg lister over hvor den enkelte av de sjeldnere artene finnes. Slik oppstår gjerne lokalfloraprosjekter - en person eller en gruppe begynner å notere aktivt hvor i området de mer spesielle artene vokser, og plotter lokalitetene etterhvert inn på kart.
Undersøkelse av floraen i et område. Skal en få oversikt over hele floraen i et område, krever det selvsagt god artskunnskap. En noterer da også alle de vanlige artene, og en kan ikke "velge bort" vanskelige grupper. Det finnes alle vanskelighetsgrader innen floraen, og også svært drevne botanikere støter på artsgrupper der de ikke klarer å komme fram til art. I tilfeller der en ikke er 100 % sikker på at en har bestemt planta riktig, vil en notert lokalitet være beheftet med en tvil man i ettertid aldri vil kunne kvitte seg med. Derfor er det ved slike undersøkelser helt nødvendig å samle slike planter, slik at bestemmelsen seinere kan kontrolleres. Hovedregelen er at alle oppsiktsvekkende funn (som ikke er tidligere kjent) bør belegges, og alle funn innen vanskelige artsgrupper bør belegges.
Samling til et av de offentlige herbariene. Når en går over fra å samle til et privat referanseherbarium og til å dokumentere forekomster (dvs. fra å fokusere mest på arter, og dermed å ta ett belegg av hver art, til å bli opptatt av lokaliteter, og dermed samle samme art flere ganger), blir det etterhvert både unødvendig og upraktisk å oppbevare beleggene hjemme. Da er det på tide å ta kontakt med et av de offentlige herbariene. De er det botaniske miljøets kollektive arkiv. Der blir beleggene oppbevart på en sikker måte (man unngår fukt, skadeinsekter osv.), de blir kontrollbestemt, de blir dataregistrert, og de inngår i den felles kunnskapen om planters utbredelse. Samtidig kan man få komme og se på andres belegg, belegg av planter man ikke selv har sett, og få en idé om hva som er kjent fra før når det gjelder en plantes utbredelse.
Overvåking av spesielle planteforekomster. Når en oppdager sjeldne planter, gir det seg selv at en gjerne av og til oppsøker den igjen for å gjenoppleve dem og se hvordan det står til. Hvis en passer på å notere dato og hvordan det sto til (antall individer, blomstring, evt. trusler), så har en lagret verdifull informasjon om denne lokaliteten. Dette kalles floravokteri, og NBF har som mål å systematisere slik virksomhet som mange driver i det små.
Fenologi. Et spennende prosjekt er å notere seg når bestemte planter kommer i blomst ulike år.En velger seg da noen faste lokaliteter som en ofte passerer (f.eks. til og fra jobb). En får da et inntrykk av hvor tidlig eller sein våren er, og hvor raskt plantene kommer i gang når våren først kommer.
Kontakt med likesinnete. Det er moro å finne planter, men det er enda mer moro å dele sine funn med andre. Enten en har fast turfølge med andre, holder kontakt med et offentlig herbarium, eller treffes for å utveksle spennende funn privat eller i foreningsssammenheng, så er det en helt egen følelse å kunne fortelle om et funn som andre får hakeslipp av. Det er på denne måte Norsk Botanisk Forening oppsto, og det er dette uformelle nettverket av amatører og fagbotanikere som er ute i marka og finner noe spennende, som ligger til grunn for foreningens liv også i dag.

Hjelpemidler i felt

Flora
	Det første en bør gjøre er å skaffe seg en flora. En flora er et uunnværlig hjelpemiddel for å sette navn på planter. Det finnes floraer på alle mulige nivåer, fra enkle små fargefloraer der kun de vanligste artene er med, og til komplette, vitenskapelige floraer.

Lupe
	Alle som driver med plantebestemmelse er dessuten avhengig av en lupe. En god håndlupe bør forstørre 8-15 ganger. Uten lupe er det ofte umulig å se de små detaljene som utgjør de sikreste skillekarakterene mellom nærstående arter.

Feltdagbok

En notisbok e.l. for å notere når og hvor en har vært, hva en har funnet osv. Det kan virke unødvendig til å begynne med, men før eller senere oppdager man at man ergrer seg grønn over å ikke huske hvor det var man fant denne planta i fjor. Et arkiv av feltdagbøker bakover i tida er et svært nyttig hjelpemiddel. Hvis en begynner å samle planter til herbarium blir feltdagboka viktig for å notere voksestedene mens man er på stedet og ikke har glemt hvor det er.

GPS, høydemåler osv

Folk som er mye ute og ser på planter, som driver med registreringer og/eller samler mye, har god nytte av en GPS (satelittnavigator) og en høydemåler. Med en GPS kan en koordinatfeste plantas voksested ned til ca 10 meters nøyaktighet, og slippe å prøve å finne stedet på et kart og anslå koordinater etterpå. GPS-en har også høydemåler, men den er oftest dårlig. Derfor er en barometerbasert høydemåler bedre - men den må altså kalibreres hver gang en passerer et sted (tjern, gård, fjelltopp) med kjent høyde.

Kamera

Plantefotografering uten kamera - ikke særlig gøy.

Plastposer

Nøyer man seg med bare å se på plantene ute, trenger en ikke noe spesielt samleutstyr. Men ofte kommer en ikke fram til noe navn på planta ute, og må sitte og jobbe litt mer med den når en har kommet hjem. En rull med brødposer (så lange som mulig, helst ca 50-60 cm) er ypperlig å transportere planter i. Planter som visner spesielt lett kan legges for seg selv i en brødpose som blåses opp og knytes igjen. I en slik igjenknytt pose i kjøleskap kan planter holde seg godt i flere dager. I tillegg bør en ha en bag, stor plastpose, ryggsekk e.l. til å transportere plantene i.

Folk som samler lav eller moser har gjerne med seg ferdigbrettete konvolutter av porøst papir (f.eks. godteposer), som hver enkelt art legges ned i, og der funnsted kan noteres på konvolutten. Arten kan så presses direkte i konvolutten (men proffene liker ikke pressing - de foretrekker lav/moseinnsamlinger som er 3-dimensjonale).

Presseutstyr

Plantepressing er tid- og plasskrevende. Kontaktpapir-metoden, som brukes i skolen, aksepteres ikke "i det virkelige liv", fordi viktige detaljer da blir utilgjengelige bak plasten. Planter skal tørkes i ei presse. Hver plante ligger i et "laken" - et tynt porøst dobbeltark (kladdeark av typen man bruker på eksamener eller avispapir), og mellom laknene med planter ligger det sugende lag som må skiftes med jevne mellomrom. Dette kan være aviser eller det kan være ullpapp av den typen som brukes til husbygging. Bruker en aviser, og har nok av dem, kan de kastes når de er fuktige. De som bruker ullpapp må tørke den før den kan brukes om igjen. Når planta er ferdig presset (kjennes tørr og ikke kjølig å ta på), monteres den på et herbarieark (kartong) med små teip- eller papirstrimler, eller med små limdråper som planta blir presset ned i. På arket festes en etikett med funndataene. Det hele legges så inn i et omslag (dobbeltark) av tynt, halvgjennomsiktig papir ("greaseproof"). Et privat referanseherbarium kan oppbevares i ringpermer. I de offentlige herbariene oppbevares plantene liggende i hyller eller esker.

Funndata

Enten en presser planter, fotograferer eller fører en feltdagbok, er det viktig å være bevisst på hva slags informasjon som bør noteres. Spesielt ved pressing er det visse data som kreves for at belegget (den pressete planta) skal være gyldig som dokumentasjon. Et belegg er et "bevis" på at en konkret planteart fantes på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt. De viktige opplysningene å notere seg, er derfor:

Art: det artsnavnet en har bestemt planta til - selvsagt vil en selv (eller andre) seinere kunne komme til en annen konklusjon (dette kalles ombestemmelse)
Sted: så nøyaktig som mulig. Som regel pleier en å kreve kommunenavn og et mer presist stedsnavn, helst med en beskrivelse av hvor på stedet planta vokste. I tillegg er det svært ønskelig med UTM-koordinater (koordinatene som vises ved rutenettet på Kartverkets hovedkartserie i 1:50.000); uten dette vil f.eks. funnet ikke kunne brukes til utbredelseskart. Andre ønskelige ting å notere er høyde over havet, og litt om voksestedets økologi (hva slags vegetasjon det var på stedet).
Tid: dato for funnet
Finner: navn på finneren (finnerne)

Ville planter er mye moro, naturopplevelser, livslang læring, noe å bryne seg på for enhver, kall det hva du vil...

Opp til NBFs hjemmeside
Sist oppdatert 11.09.2002 JW