Luzula sylvatica was found in pine forest at Ekeberg, Oslo municipality in 1989. The locality was reexamined in 1994. In 1994 the clone measured approximately 50 x 60 cm. 21 flowering stems were counted this spring. The history of the population is discussed.
Anders Often, Institutt for biologi og naturforvaltning, Boks 5014, 1432 Ås, Norway.
Innledning
På en ekskursjon med Botanisk forening til Ekeberg 18. juni 1989 dumpet noen av oss over en liten klon med storfrytle (Luzula sylvatica). Lokaliteten ble på nytt oppsøkt våren 1994. Denne artikkelen beskriver forekomsten, og diskuterer ulike hypoteser for opprinnelsen.
Lokalitetsbeskrivelse
Lokaliteten ligger mellom Utsikten kafé og Ekebergrestauranten, på oversiden av Ljabrubanen, ca 70 m sør for det sørøstre hjørnet av gjerdet til parkvesenets nedre rodestasjon på Ekeberg. Storfrytleklonen vokser rett i kanten av en liten sti (UTM-koordinat: PM 986,415, ca 80 m o. h.). Hele individet måler ca 50 x 60 cm.
I 1994 ble det talt 21 blomstrende skudd. På ca halvparten av bladene var fra 1 til 6 cm av bladspissen inntørket. Dette utgjorde som regel under en tredjedel av hele bladlengden.
På det VSV-vendte voksestedet er det grunnfjell med noe storsteinet løsmasse. Vegetasjonen er en lysåpen, grasdominert furuskog med noe løvtrær og busker - i nærheten vanlig bjørk, hassel, alm, hegg, morell, rogn og kjøttnype. Feltsjiktet er sluttet. Dominerende arter er smyle og gulaks. Ellers vokser i umiddelbar nærhet til storfrytla jordbær, skogfiol, tyttebær, gullris, skogsveve, knegras, hundegras, kornstarr og hårfrytle.
Totalutbredelse
Storfrytle er en atlantisk-mediterran-alpin art, dvs. den vokser fortrinnsvis i Vest-Europa og i noe høyereliggende strøk av sentral-Europa. I Norge er storfrytle en kystplante med spontane forekomster fra Tvedstrand til Lofoten (Fægri 1960). I Sverige har arten 8 kjente forekomster (Thor 1992) hvorav alle, med et mulig unntak av den nylige oppdagede lokaliteten i Halland (Georgson 1989), ganske sikkert har innkommet med mellomeuropeisk grasfrø (Hylander 1941, 1943). På Hallandslokaliteten dekker storfrytla et areal på ca 150 m2. Den vokser i steinete, nordvestvendt, fattig blandingsskog. Det er kulturmark rundt voksestedet, men aktiviten knyttet til denne kan ikke forklare storfrytleforekomsten, så Georgson (1989) velger å betrakte den som spontan.
I Danmark finnes storfrytle spredt på Jylland og Fyn og med ett isolert funn på Nord-Sjælland (Vestergaard & Hansen 1989).
På flisfyllinger på sørspissen av Hurumlandet er det nylig funnet storfrytle (Hb O: V f Sagene, på flishauger fra A/S Tofte industrier, 21.10.1990, Oddvar Pedersen). Forekomsten synes ganske stabil, sist observert i 1993 (Oddvar Pedersen, pers. medd.).
Levedyktighet
De introduserte forekomstene av storfrytle i Danmark, Sverige og Norge viser at arten har et poteniselt utbredelsesareal som er noe større enn dagens antatt spontane utbredelse i Skandinavia (jfr. Hultén 1971). Forekomstene på Sjælland, i Sverige og på Ekeberg og Hurum fyller grovt sett ut utbredelsesluken mellom Jylland og Tvedestrand.
De milde vintrene på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet kunne tenkes å være bestemmende for at arten har overlevd i Oslo, og de inntørkede bladspissene kan være en skade etter den forholdsvis kalde 93/94-vinteren. Men kan hende er inntørkingen bare en naturlig foryngelse av bladmassen ved at de eldste bladene gradvis tørker inn i det nye bladrosetter dannes. Bladskaden synes ikke avgjørende for klonens vitalitet.
Tiden for vise hvor lenge individet klarer å holde seg, eventuelt om det vil ekspandere. Hylander (1941) siterer ulike kilder som sannsynligvis dokumenterer at én av de svenske forekomstene (den ved H„lsingborg) vokste fra én enkelt tue i 1902 til en bestand på ca 6 x 2,5 m i 1921. Thor (1992) skriver ikke noe om bestandsstørrelsen i dag for de 7 antatt antropochore svenske forekomstene.
NB! Det er ikke undersøkt hvorvidt planten setter spiredyktig frø þ en forutsetning for etablering av nye individer og ikke bare vegetativ utvidelse av den ene klonen.
Opprinnelse
At forekomsten er ganske ny synes opplagt. Klonen dekker i dag et svært lite areal, og det er ingen tegn til at dette er en siste rest av en tidligere større bestand. Den synes vital og i svak vegetativ spredning.
Jeg vil diskutere tre hypoteser for opprinnelse: (1) Fra sentraleuropeisk grasfrø; (2) Fra parkvesenets rodestasjon; (3) 'Geir Flatabø-hypotesen'(!).
(1) Hylander (1941, 1943) har sannsynliggjort at de fleste svenske storfrytleforekomstene er innført med sentral- europeisk grasfrø. Andre arter med samme forhistorie i svensk flora er bl. a. hvitfrytle (Luzula luzuloides), park- rapp (Poa chaixii) og skyggesvingel (Festuca heterophylla). Ca 200 m sør for storfrytleforekomsten på Ekeberg vokser en stor bestand hvitfrytle. Avstanden er ikke lengre enn at muligheten er til stede for at de to artene har samme forhistorie. Men dette virker noe usannsynlig da hvitfrytlepopulasjonen dekker et stort areal (tildels dominerende over ca 30 x 10 m i engkant-furuskog med tett oppslag av løvkratt), og synes derfor mye eldre enn storfrytleklonen.
Storfrytle er forøvrig ikke påvist i tilknytning til norske herregårdshager - det klassiske voksestedet for hvitfrytle-elementet i Norge (se Nordhagen 1954).
(2) Storfrytla vokser bare 70 m sørøst for parkvesenets rodestasjon på Ekeberg. Storfrytle er så langt jeg kjenner til ikke brukt som hageplante, men enkelte av plantens egenskaper kunne sikkert verdsettes av hage- dyrkere: Den er vintergrønn, den danner tette matter, nær ugjennomtrengelige for andre arter, en egenskap som hagedyrkere setter pris på for arter som brukes som såkalte bunndekkere. Og den er jo dessuten ganske pen med skinnende blanke, ananaslignede rosetter, og en høy grasiøs blomsterstand.
Jeg kontaktet parkvesenets rodestasjon. Men ingen der kjente til forekomsten. Bemanningen ved den nedre rodestasjonen opphørte forøvrig for 3-4 år siden, og ingen av de siste som hadde fast tilholdssted der lever i dag.
(3) Kun 'Geir Flatabø-hypotesen' står da igjen. Den som kjenner floraen på Ekeberg best er sannsynligvis Geir Flatabø. Han er oppvokst nær Jomfrubråten, men har i mange år arbeidet i Ulvik i Hardanger (et storfrytlested). Under arbeidet med 'Ekebergrapporten' (Wesenberg et al. 1990) fikk vi mange verdifulle tips av Geir, og det var tydelig at Ekeberg fremdeles ble flittig besøkt. Så dermed er forklaringen åpenbar: Forekomsten tilskrives den botaniske buksebretten.
Litteratur