I følge Haugans egen artikkel har vi én svensk og én (flere) norsk(e) definisjon(er). Den svenske lyder: "ett begrepp som avser de från naturvårds-synspunkt speciellt värdefulla miljöer (naturtyper), där det kan förväntas förekomma akut hotade, sårbara, sällsynta eller hänsynskrävande arter" (Nitare & Norén 1992). Den inneholder altså klare bud om at det må være rødlistete arter i biotopen. Haugan kommer med følgende norske definisjon: "En nøkkel-biotop er et område som inneholder elementer og/eller arter som i dag er sjeldne i landskapet." Dette er en grei all-round definisjon som ikke knytter for sterkt opp i rødlistene, men som på den annen side er så vidt omfattende at det egentlig kan stå for all slags verneverdig natur.
I en annen artikkel stiller Hågvar spørsmålet: "Hva er en nøkkelbiotop?" uten egentlig å svare annet enn at "Enhver kommune vil ha visse biotoper som er særlig viktige for biologisk mangfold, og dette er kommunens nøkkelbiotoper". Her ligger det altså et klart bud om å ta vare på artsmangfoldet. Altså artsrike lokaliteter . - Dette aspektet kommer også opp i Norderhaugs behandling av nøkkelbiotoper i kulturland-skapet.
Iuell skriver om nøkkelbiotoper i kommunal arealforvaltning og har følgende tanker om begrepet: "Man bør i kommunal arealforvaltning søke å definere og geografisk avgrense lokale nøkkelbiotoper for det biologiske mangfold ut i fra kriterier som sjeldenhet, artsrikdom, produksjon og representativitet." Altså det aller meste som kan tenkes å være verneverdig.
Skal vi prøve å komme til noen konsensus, må nøkkel-biotop være en avgrenset lokalitet som inneholder sjeldne elementer, har stort artsmang-fold, produksjon og represent-ativitet. Kort sagt et annet ord på verneverdig natur - men så si da det!! (Eller er ordet verneverdig blitt så negativt ladet i kom-munalforvaltningen at man har vært nødt til å finne på et nytt?)
Dersom uttrykket skal gis noen økologisk mening (Haugan skriver at det ikke passer inn i vanlig økologisk terminologi), må det være følgende: (1) Lokaliteten må være viktig for å opprettholde biodiversiteten i kommunen, (2) den må i det minste inneholde nasjonalt eller regionalt truete arter, (3) det må være en klart definert naturtype (Hågvar nevner ei rekke eksempler) og (4) naturvern-argumenter ut over det artsmessige - som produksjon og representativitet - har normalt ikke noe i nøkkelbiotop-begrepet å gjøre. Et tilleggsaspekt, som Iuell spesielt kommer inn på, er at man må kunne finne fram til dem uten biologisk spiss-kompetanse. Ut fra nevnte oppsett, som inkorporerer det viktigste fra den svenske og de norske definisjonene, kan nøkkelbiotop-begrepet i utgangs-punktet være et utmerket redskap til å ta vare på biodiversitet og truete arter. Er det det?
En ting skal vi da ha klart for oss: Å ivareta biodiversitet og truete arter er ikke alltid sammenfallende ønsker. Det kan nok være at å identifisere og kartlegge nøkkelbiotoper i en kommune kan være nyttig for å ta vare på artsmangfoldet, men det er slett ikke sikkert at alle de truete artene dekkes innen et gitt sett av nøkkelbiotoper.
Jeg har gått gjennom en (foreløpig upublisert), revidert utgave av den norske rødlista for karplanter og prøvd å finne ut hvor mange av de truete artene som vil falle inn i klart definerte nøkkelbiotoper, samtidig som man følger en kartleggings-prosedyre som ikke krever stor biologisk kompetanse. Da er jeg redd for at man bare sitter igjen med de klart avgrensete og lett gjenkjennelige naturelementene i kommunen, dvs. ganmmelskog, kalkfuruskog, edellauvskog, strandeng, deltaer, våtmark, dammer, kalkmyr, tørrbakker, gammeldags slåtte- og beitemark, havnehager (slik f.eks. Haugan, Hågvar og Norderhaug omtaler dem). Ved gjennomgang av rødlista delte jeg artene inn i (1) de som viser klar tilknytning til nøkkelbiotoper, med andre ord de som faller inn under klart definerte habitater, (2) de som delvis kan tilordnes nøkkel-biotoper, f.eks. at noen av forekomstene kan habitatmessig avgrenses, og (3) de som ikke faller inn i noen rimelig nøkkelbiotop. Dette kan være arter med "diffuse" habitater (vanskelig å beskrive eksakt), mangslungen økologi, meteorit-tisk eller uforutsigbar opptreden, mer avhengig av sesong enn sted, del av økologisk suksesjon (da særlig primærfase), opptrer på kulturmark utafor det tradi-sjonelle jordbrukslandskapet (f.eks. gårdstunplanter, planter i byer, på skrotemark osv.).
Av samtlige truete arter (minus åkerugrasene) (157) er 27,4 % i rimelig grad tilknyttet nøkkelbiotoper, 28,7 % faller delvis eller kanskje inn under begrepet, mens for 43.9 % er begrepet temmelig meningsløst. Det vil si at litt i overkant av fjerdeparten av de rødlistete karplantene med god sannsynlighet vil oppfanges ved å bruke nøkkelbiotop-konseptet, mens noe i underkant av halvparten ikke kan forventes å bli plukket opp i det hele tatt. Ser vi på de ulike truethets-kategoriene er det interessante forskjeller. Av de antatt utgåtte (Ex) oppfanges henholdsvis 22,2 % av nøkkelbiotop-begrepet, mens 61,1 % ikke oppfanges. Prosentandelen ikke-oppfanget er betydelig høyere hos de antatt utgåtte taksa enn for noen av de andre kategoriene. Kanskje henger dette sammen med at disse plantene vokste på områder som ikke umiddelbart pekte seg ut som særlig verneverdige? Situasjonen er noe tilsvarende for de akutt truete taksa hvor også den høyeste prosentandelen (41,8 %) tilfaller dem som ikke kan tilordnes noen veldefinerte nøkkelbiotoper. For eksempel, Norges to eneste lokaliteter for raggarve, Cerastium brachypetalum, dels i nærheten av industritomt og losseplass, dels på vegkant ved ei hytte, ville slett ikke bli betraktet som nøkkelbiotoper etter de retningslinjene som er skissert ovafor. Det samme gjelder gaffelullurt, Logfia minima, som vokser på skrinne knauser, vegkanter, tørr grus osv. Neppe på slike områder man ville søke etter nøkkelbiotoper. For de sårbare taksa (V) er det noe mer oppløftende, 38,2 % i nøkkelbiotoper og 26,5 % utafor. Ved gjennomgang av lista virker det som om de sårbare taksa i større grad er knyttet til sårbare naturtyper (f.eks. kalkmyr, kalk-furuskog, strandeng, slåttemark) enn at de er sårbare i seg sjøl. Slike sårbare naturtyper vil nettopp bli karakterisert som nøkkelbiotoper. . (Kanskje er det slik at de antatt utgåtte og akutt truete taksa i stor grad er knyttet til naturtyper som i og for seg ikke er sårbare, men hvor taksonet sjøl er sårbart; mens de sårbare taksa er generelt knyttet til sårbare naturtyper.) Når det gjelder planter som i utgangs-punktet ikke er truet, men som har så små populasjoner at de kan være utsatt for plantesamling, klimaendringer og naturlige svingninger, faller også rundt halvparten (52 %) utafor nøkkelbiotop-konseptet. Dette skyldes at mange av disse taksa er fjellplanter, og nøkkelbiotoper i fjellet er dårligere definert.
Hva skal vi si? Min personlige mening er at nøkkelbiotopene med visse reservasjoner kan være et utmerket redskap til å registrere og sikre artsmangfoldet i kommunene (forutsatt at man ikke "utvanner" begrepet til å gjelde alt verneverdig). For derimot å ta vare på truete arter nasjonalt (og helt sikkert også lokalt), i følge den opprinnelige svenske intensjonen, har begrepet kun delvis gyldighet, og for et flertall, og da spesielt de mest truete, er det totalt ubrukelig. En oppfordring til alle som skal drive feltarbeid i forbindelse med å registrere truete arter for miljøforvaltningen: Bruk gjerne nøkkelbiotop-konseptet, men glem ikke at mange av de mest truete artene like godt eller vel så godt kan vokse langt utafor noe som ville bli karakterisert som nøkkelbiotop!
REFERANSER:
Haugan, R. 1995. Nøkkelbiotoper i skoglandskapet. Biolog 13, 3-4: 11-16.
Hågvar, S. 1995. Sikring av nøkkelbiotoper i kommunene. Biolog 13, 3-4: 23-25.
Iuell, B. 1995. Kommunal arealforvaltning og nøkkelbiotoper. Biolog 13, 3-4: 59-63.
Nitare, J. & Norén, M. 1992. Nyckelbiotoper kartläggs i nytt projekt vid Skogstyrelsen. Svensk Bot. Tidskr. 86: 219-226.
Norderhaug, A. 1995. Nøkkelbiotoper i kulturlandskapet. Biolog 13, 3-4: 17-20.