Botanikeren Lars Levi Læstadius

Alfred Granmo
2000

Dette er nettversjonen av en artikkel publisert i Ravnetrykk (Universitetsbiblioteket i Tromsøs skriftserie) 23: 235-252, 2000.

{short description of image} {short description of image} {short description of image}
[Fig. 1] Gullrublom (Draba alpina). Tegning av Læstadius for Svensk Botanik. – Foto: Mari Karlstad. [Fig. 2] Reinmjelt (Oxytropis lapponica) samlet av Læstadius i Lyngen. – Foto: Mari Karlstad. Etter materiale i Universitetsmuseet i Jyväskylä, Finland. [Fig. 3] Læstadiusvalmue (Papaver laestadianum) i Storfjord kommune i juli 1996. – Foto: Ivar Heggelund, Rotelv.

De fleste forbinder vel navnet Læstadius med den evangelisk-lutherske bevegelse kalt læstadianismen, som har betydd, og fremdeles betyr mye i det religiøse og kulturelle liv på Nordkalotten. Det finnes da også en betydelig litteratur om hans virke som grunnlegger av denne bevegelsen, og som prest i Nord-Sverige. En annen side ved dette rikt utrustede og hardt arbeidende menneske, nemlig hans arbeid som vitenskapsmann, er nok mye mindre påaktet. Læstadius’ spesielle innsats som botaniker ble imidlertid grundig behandlet av Olle Franzén i 1973: Naturalhistorikern Lars Levi Laestadius (Tornedalica 15), hvorfra vesentlige opplysninger til denne artikkel er hentet.

Lars Levi Læstadius (1800 – 1861) ble født ved sjøen Hornavan i Pite lappmark, Sverige. Stedet ligger vel 100 km øst for Mo i Rana. Foreldrene forsøkte seg som nybyggere her ved sjøen, 6-7 mils vei fra kirkestedet Arjeplog i Hornavans østende. Faren, Carl Læstadius, var tidligere ’bergsfogde’, ved Nasa sølvgruver. Etter få år ble imidlertid rydningsforsøket oppgitt og foreldrene med de to barna, Lars Levi og Petrus (1802-1841), flyttet til Arjeplog. I 1808 ble familien tatt hånd om av Lars Levis halvbror, presten Carl Eric Læstadius (1775-1817) i Kvikkjokk, Lule lappmark. Der ble familien boende til Carl Eric døde, og de flyttet tilbake til Arjeplog. Carl Eric Læstadius var en kunnskapsrik mann, som i tillegg til teologi også hadde studert statsvitenskap og filosofi. Han ga begge Læstadius-brødrene den første grunnleggende undervisning, bl.a. i latin og gresk. Det fikk stor betydning for Lars Levi at halvbroren også hadde kunnskaper om og interesse for planter. Han hadde til og med vært med den kjente botaniker, geograf og geolog Göran Wahlenberg på ekskursjon i Kvikkjokkområdet, der det var en meget rik flora.

Russetur i ødemarken

Med Carl Erics støtte kunne både Lars Levi og Petrus begynne på gymnaset i Härnösand i Ångermanland august 1816. Det var språkfagene en la størst vekt på der, lite eller ingenting av naturfag. Til gjengjeld ble sommerferiene godt utnyttet av Læstadius til å lære seg floraen omkring Kvikkjokk. Det var derfor heller knapt noe overraskende at Læstadius’ "russetur" etter eksamen artium i 1819 ble en botaniseringsferd i Linnés og Wahlenbergs ånd. Den gikk tvers over den skandinaviske halvøy, fra Härnösand ved Bottenviken over til Trøndelag, så nordover langs kysten og hjem til Arjeplog. I tre måneder, fra 6. juni til 6. september, var han for det meste alene og til fots i ødemarkene. I Östersund besøkte han den botanikkinteresserte rektor ved Frösö skole, Gunnar Backman, som eide et betydelig herbarium av planter fra Jemtland. Etter mange eventyr og strabaser nådde han via Inndalen i Nord-Trøndelag til Trondheim, der han helt tilfeldig kom i forbindelse med justitiarius Andreas Rogert. Denne forærte ham et eksemplar av den første og da eneste norske flora, Flora Norvegica av biskop Gunnerus.

I Trondheimsfjorden botaniserte han på en del øyer, og på grusstrendene ved Levanger traff han på en for ham helt ny plante, den vakre østersurten (Mertensia maritima), som ikke forekommer langs Østersjøens strender. Videre botaniserte han etappevis med båtskyss nordover langs kystleden, til Helgeland, Vefsn, Rana og Dunderlandsdalen, med en snartur innom Stormdalen. Over fjellet til hjemstedet Arjeplog fulgte han med en flyttsamefamilie. Fra denne langferden gjennom to land foreligger det ingen fullstendig botanisk beretning, men det ble funnet flere interessante planter, og ihverfall to, muligens tre nye arter for Norge: smørtelg (Oreopteris limbosperma; kanskje funnet før) fra Terråk i Bindal og storrapp (Poa remota) fra Inndalen. Fra Stormdalen angir han det første funn i Norge av rabbestarr (som Carex pedata, nå C. glacialis).

Vinteren 1820 var Lars Levi såkalt "viaticant", hvilket betyr at han reiste rundt til så mange steder han kunne for å be om penger til sitt påtenkte studium ved universitetet. Dette var en slags offentlig godkjent tiggeri, som var alminnelig akseptert av almuen og gav muligheter også for ubemidlet ungdom å få landets høyeste utdannelse. I tillegg fantes det enkelte offentlige stipendordninger, og ellers berodde det på tilfeldig hjelp fra private meséner hvor fett en kunne leve mens man "lå ved universitetet".

Sommeren 1820 botaniserte Læstadius i Pite og Lule lappmarker og hadde en rik sommer med botanikken. Som nyfunn fra Nord-Sverige kunne han notere bl.a.sølvmure (Potentilla argentea) og småblærerot (Utricularia minor) fra Pite lappmark, og sandsiv (Juncus balticus) og myrrapp (Poa palustris) fra Lule lappmark. Stor oppsikt vakte funnet av sølvkattefot (Antennaria villifera) ved Virihaure, Lule lappmark (se nærmere nedenfor). Dette var første funn av arten fra Skandinavia. Ved elva Stalok i samme område samlet han en ukjent starr, som han mente kunne være en underart eller varietet av særbustarr, men som senere er blitt godtatt som en art for seg, nemlig smalstarr (se tillegg).

Begge Læstadius-brødrene begynte å studere i Uppsala om høsten samme år. De la ut på sin reise dit fra Arjeplog i begynnelsen av august, og ankom Uppsala i oktober. Stedet var dengang bare en småby og lignet ikke stort på et universitetssenter, som det tross alt hadde vært i 350 år. Etter innledende eksamener bestemte begge brødrene seg for å begynne på praktisk-teologisk seminar (Teologiska Seminariet). Etter opptakseksamen der innebar det ett års teologisk studium, samt minimum ett semester med studier i andre akademiske fag. For Lars Levi ble disse andre fag bl.a. forelesninger i botanikk med Göran Wahlenberg, litt zoologi og fysikk (meteorologi og optikk). Ordningen innebar altså ikke full teologisk embetseksamen, men som seminarist fra Uppsala kunne han avlegge preste-eksamen i Härnösand i februar 1825, og da tjenestegjøre som prest innenfor Lappmarkene. Først langt senere (1843) tok han pastoraleksamen inkludert en disputasavhandling, Crapula mundi (Verdens rus), for å kunne tjenestegjøre som prest også utenom Lappmarken, slik som f. eks. senere i Pajala.

I 1821 botaniserte han igjen i Lule lappmark, og fikk et generøst reisebidrag (125 riksdaler) fra Vetenskapsakademien etter anbefaling av botanikeren Göran Wahlenberg. Han fikk samtidig i oppdrag også å samle inn mineraler. Været denne sommeren var dårlig og usedvanlig kaldt. Til den obligatoriske rapport om feltarbeidet til Vetenskapsakademien fulgte det likevel med et ganske stort herbarium og en samling mineraler. Av spesielle plantefunn kan nevnes første skandinaviske funn av den sjeldne, sirkumpolare fjellplanten kvitstarr (Carex bicolor), samlet ved sjøen Pajep Puolaure i nåværende Padjelanta nasjonalpark.

Fra Universitetet i Uppsala ble Læstadius dimittert i juni 1823. Frem til sommeren året etter, da moren døde, var han heime i Arjeplog og hjalp foreldrene. Han hadde på nytt søkt støtte til botaniske undersøkelser i deler av Lappland, Medelpad og Ångermanland. Dette ble innvilget av Vetenskapsakademien med de beste anbefalinger fra Wahlenberg, som uttalte at "Kungliga Academien ganska sällan lärer finna någon person, som med så litet kan uträtta så mycket som Læstadius". Senhøstes 1824 var Læstadius tydeligvis i Uppsala og forberedte seg til den nevnte preste-eksamen i Härnösand. Ut på vinteren 1826 ankom han det avsidesliggende Karesuando, der han fra mai samme år skulle begynne sin prestegjerning.

Med mesteren ut i felten – læreår

I løpet av de par første årene i Uppsala hadde Læstadius åpenbart knyttet viktige kontakter til kjente botanikere som Carl Johan Hartmann og Göran Wahlenberg. Her har nok både hans botaniske vitebegjærlighet og de sensasjonelle nyfunn av arter hjulpet til å åpne dører som ellers ville vært stengt. For å etablere en forbindelse med Wahlenberg var det nok ikke uvesentlig at denne tidligere hadde botanisert i Kvikkjokk-traktene sammen med Carl Erik Læstadius. Göran Wahlenberg (1780-1851) hadde med sine omfattende botaniske reiser på Nordkalotten, i Alpene og Karpatene, fulgt opp av omfangsrike publikasjoner, blitt en berømt botaniker. Men han var tilbakeholdende, ja, rent frem innesluttet, og vanskelig å omgås. På Læstadius’ tid i Uppsala var han dosent i botanikk der, og Læstadius fulgte som nevnt hans forelesninger. Sommeren 1822 fikk Læstadius være med mesteren selv på botanisering i Skåne. På denne reisen var hans spesielle oppgave å tegne skånske planter til det store plansjeverket Svensk botanik, som utkom i 11 bind (1802-1843) under flere forskjellige redaktører, deriblant Wahlenberg. Som veiviser i Skåne hadde de fått med seg Elias Fries, botaniker og berømt soppforsker i Lund, senere professor i Uppsala. Men Læstadius fikk aldri noen interesse for sopp.

Omtrent 60 tegninger ble laget på turen, men flere nordlige arter ble også tegnet og sendt inn senere, i Karesuando-perioden. Dette er gode plantetegninger, delvis kolorerte, og som ulært på dette område synes det klart at her kommer det fram en kunstnerisk side ved Læstadius. Enda viktigere ved Skåne-turen var at han fikk med seg viktig botanisk felterfaring, bibrakt ham av den erfarne, men sky Wahlenberg, hvis fortrolighet han vant og siden hadde hyppig brevveksling med.

I en av de botaniske artikler Læstadius fikk publisert i tiden 1822-1826 i Kongliga Svenska Vetenskapsakademiens Nya Handlingar, har han også med et kapittel kalt ’Anmärkningar uti växtgeografien’. Dette viser klart til den påvirkning Wahlenberg hadde på samtiden, og skulle få i fremtiden. Wahlenberg var jo den første betydelige skandinaviske plantegeograf.

I artikkelen omtaler Læstadius en del grupper av sørlige planter som har forskjellige nordgrenser. For eksempel syntes en gruppe å stoppe i nord ved Tuna i Medelpad, andre omtrent ved Härnösand. På samme måten behandles planter med nordlig hovedutbredelse, og hvordan man kan gruppere dem etter forskjellige sørgrenser. Slike mønstre i utbredelsen prøver en stadig å finne og forklare, også i dag. Problemet med å forklare spredte enkeltlokaliteter som forekommer utenfor grensene og forstyrrer ellers regelmessige utbredelsesmønstre, var velkjent også dengang, og man kan bare bifalle hans hjertesukk: "Dock har naturens Herre många utvägar, vars spår det svaga människosnillets ringa forskningsförmåga ej gitter [orker] följa". Plantegeografiske synspunkter kommer også frem i den senere avhandling Loca parallela plantarum.

I samme artikkel (fra 1824) har han også en kort omtale av jordsmonnets beskaffenhet i de nordlige len i Sverige, og gir så en omfattende oversikt av alle ugrasplanter som "belastar Norrlands åkrar", inklusive dem som drar fordel av menneskelig virksomhet generelt. Dette er en interessant liste som vil kunne brukes i en plantehistorisk studie.

Oppdyrking

Læstadius var også et barn av opplysningstidens ideer. Han hadde stor interesse for hvilke kulturplanter som kunne dyrkes og gi livberging for folk i de svenske Lappmarkene. Våren 1820 startet han et eksperiment med potetdyrking hos foreldrene i Arjeplog. Det var den gang et dristig forsøk, og det heldige resultat må nok i stor grad tilskrives et svært godt år. Han forteller at han hadde brutt opp et potetland til sine foreldre, slept frem gjødsel til dette og sådd 6 kappar potet (omtrent 27.5 l ). Foreldrene fikk igjen 3 tønner (à 32 kappar) potet om høsten. Dette blir en avkastning på hele 16 fold!

Tanker og planer for hvordan en skulle få videreutviklet jordbruket i de nordlige provinser i Sverige ble etterhvert til en liten bok: Om möjligheten och fördelen af allmänna uppodlingar i Lappmarken (1824). Denne boka ble godt mottatt og mye lest av den opplyste allmennhet. Med basis i sin kjennskap til klima og jordsmonn i det nordlige Sverige, mener Læstadius at det er godt mulig å bli tilnærmet selvforsynt med jordbruksprodukter i landsdelen. Han ivret sterkt for potetdyrking, men også for oppdyrking av egnet jord til kornåkre, og ikke minst kultivering av jord til slåttemark. Gras til for ble dengang hentet kilometervis fra gården, fra myr- og skogslåtter i en vid omkrets, og han påpeker at oppdyrking av områder nært gården ville være mer rasjonelt, gi sikrere forsyning og et bedre for, enn strevet med sanking av gras i utmarka. Men tiden var nok ikke ennå moden for slike tanker, for det var først et godt stykke ut på 1900-tallet at flere av Læstadius’ ideer om innlandsjordbruket i disse områdene igjen ble tatt opp og gjennomført med myndighetenes bifall. Også her ble Læstadius en foregangsmann.

I Karesuando

Tiden som prest i Karesuando 1826-1848, ble en viktig og rik periode for Læstadius på flere måter. Han samlet inn tusenvis av planter fra Lappmarkene og Norge. Pakke etter pakke med vekster ble sendt for å selges til herbarier i inn- og utland. Det var nødvendig for presten i et såpass magert kall å skaffe skillinger til en voksende familie (i alt ble 15 barn født). En mengde planter ble også byttet mot sørligere arter, som var nyttige for sammenligning med Lapplandsfloraen. Han hadde tidlig en svakhet for slekten Salix (selje, pil- og vierarter), og bidrog således i den store diskusjonen om artsavgrensingen innen vier, som pågikk flere decennier mellom Nordens botanikere. I en av kirkebøkene for Pajala sogn kan man også finne mange rubrikksider som kom til å bli overflødige, og som Læstadius da har utnyttet til notater eller et manus-utkast (på latin) om Salix.

Sommerstid måtte presten oppsøke sin menighet, flyttsamene, på sommersetene ved kysten av Nord-Norge. Reisene ga godt høve til å botanisere. Flere ganger var han på reise gjennom Lyngen. I 1831 fant han en spesiell valmue på fjellet Paras (Barras) ovenfor Signaldalen i Storfjord (se senere om denne). Den ble formelt beskrevet på 1930-tallet av den norske botaniker Rolf Nordhagen, som kalte den opp etter Læstadius: Papaver laestadianum (læstadiusvalmue). Læstadius ble forresten tidlig beæret ved å få navnet sitt knyttet til en tropisk korgplanteslekt, Laestadia. Franzén (i Tornedalica 15) nevner også at Læstadius, trolig umedvitende, skal ha samlet den ørlille dvergarven (Arenaria humifusa Wahlenb.) i Lyngenfjellene i 1838, og at materialet er enten i Stockholm eller Paris. Dette kan isåfall være første norske funn av arten, som senere er blitt funnet bl.a. i Storfjord kommune.

I 1832 gjorde Læstadius en tur helt til Balsfjord og Tromsø. Denne gangen i følge med tre zoologer, Per M. Frigelius, Wilhelm von Wright og Carl F. Stenius. Han hadde fått et ikke ubetydelig reisebidrag fra Vetenskapsakademien på 125 riksdaler, etter fornyet anbefaling av Wahlenberg. Man vet at de ankom Tromsø 14. juli, og av en notis i Finnmarken og Nordlandenes Amtstidende ser man at de forlot byen 20. juli, "efter å ha været her og i Omegnen nogle Dage i naturvidenskabelige Anliggender". Frigelius sier i et brev at de i Tromsø hadde "haft gode dagar, skjutit alkor och varit överhopade af innbjudningar til glada samkväm". Pressede planter fra Tromsø, Tromsdalen, Lyngen og Kåfjord ble senere også sendt til det Naturhistoriske Museet i Paris.

Stipendieavhandling

I denne tiden leverte Læstadius sin mest omfattende artikkel om botanikk, trykt i 1839 over 92 sider i et tidsskrift utgitt av Vetenskapssocieteten i Uppsala. Datidens stil så gjerne at tittelen på et arbeide var ganske lang, og bare innledningsordene gjengis her: Loca parallella plantarum, ... . En moderne, kort oversettelse av hele tittelen er omtrent slik: "Sammenlignende studier over planteformer og deres voksesteder i Nord-Sverige". Avhandlingen er i ny tid oversatt fra latin til svensk og kommet ut i bokform (Tornedalica 51). Læstadius håpet arbeidet skulle gi ham et stipendium fra Linnéstiftelsen på 200 riksdaler, noe som også ble innvilget. Dessverre varte det hele åtte år før håndskriftet ble trykt, og det mistet dermed noe av sin aktualitet og interesse. Enkelte ting var også i mellomtiden publisert av andre og alt velkjent.

På samtiden virket flere av synspunktene i verket nokså tvilsomme. Ettertiden har sett litt annerledes på det. Der påpekes f.eks. at jordsmonnet, klimaet, og spesielt lyset, har stor innvirkning på planteformer her nord, både på blomstenes farveintensitet og frodighet. Klimatiske og jorbunnsmessige forhold kan også modifisere plantene betydelig, og flere nordiske arter som var beskrevet inntil 1831, anså han - i mange tilfeller riktig etter dagens vurdering - som slike modifikasjoner. I noen tilfeller gikk han likevel for langt i å slå sammen utskilte enheter. Men de planteøkologiske aspekter som Læstadius fremhevet, er blitt viktige sider ved botanikken, og mye av det Læstadius observerte, betraktes i dag som selvfølgeligheter.

Recherche-ekspedisjonen

I 1838 ble Læstadius innbudt til å delta som botaniker i den store, franske vitenskapelige ekspedisjon med korvetten La Recherche til Nord-Norge og Svalbard i årene 1838-1840. Også norske og danske vitenskapsmenn var med. Prestekallet i Karesuando ble i mellomtiden bestyrt av en vikar. Det var bare dette året Læstadius deltok. Han sluttet seg til ekspedisjonen i Hammerfest etter dens tilbakekomst fra Svalbard, og ble med korvetten til Kåfjord i Alta. Herifra skulle så et landparti med hester ta seg frem til Karesuando, ledet av Læstadius. Ekspedisjonens "president" eller leder, Paul Gaimard, var med i denne gruppen på sju personer. Læstadius hadde håp om et bra botanisk utbytte av turen. Men det viste seg snart at landpartiet var for dårlig forberedt for en tur i fjellet så sent på høsten, i begynnelsen av september. Riktignok hadde franskmennene med seg både kokk og et ypperlig kjøkken, samt 250 liter vin og konjakk, men desto mindre feltutrustning, og det ble en evinnelig klage på regnet og kulden. Læstadius bemerker at det ville vært bedre å kløvje hestene med varme klær istedetfor konjakk, og han er forarget over at så lite utrettes for vitenskapen. Med en meget syk president kom dog gruppen vel frem til Karesuando. Her kom de til hektene under prestefruen, Brita Katarina Alstadius’ pleie, innen de dro videre med båter. Læstadius fulgte gruppen et stykke på vei og returnerte så til Karesuando.

I 1839 returnerte flere partier av Recherche-ekspedisjonen fra Finnmark over land via Karesuando og videre sørover. Prestegården ble i denne tiden rene gjestgiveriet, fra midt i april til langt ut i september, og man kan bare undre seg hvordan slikt var mulig, med de trange boforhold og den store familien Læstadius selv hadde. For øvrig hadde de mistet den 3-årige sønnen Levi i april samme år.

For sine bidrag til ekspedisjonen, hvorav særlig et manus om samisk mytologi ble høyt verdsatt (men trykt først i 1959!), og meteorologiske observasjoner gjort i Karesuando, ble han tildelt den franske Æreslegions ridderkors i 1841. Det var den eneste store offisielle heder Læstadius noen gang fikk. Han ble f.eks. ikke utnevnt til medlem av Svenska Vetenskapsakademien, slik mange andre ble hedret for en stor kulturell innsats, og et omtalt æresmedlemskap i Botanical Society of Edinburgh er ikke mulig å påvise. Men han ble utnevnt til medlem i Västerbotten läns Kongliga Hushållsselskap for sitt arbeid for "allmänna uppodlingar" i Lappmarken.

I det praktfulle verket om den franske ekspedisjonen til det nordlige Europa (Voyage de la commission scientifique du nord,…), figurerer Læstadius som medforfatter i 10 av de 15 tekstbind, men har gitt bidrag i bare ett, og intet om planter. Det er legen og botanikeren Charles Martins som har en plantefortegnelse fra Karesuando med omegn, sikkert levert etter lister og herbariebelegg av Læstadius. En del innsendte artikler av Læstadius har åpenbart ikke blitt med grunnet manglende oversettelse til fransk. En annen som dro fordel av Læstadius’ botaniske opptegnelser og notater fra Lappmarken, var nevøen Carl Petter Læstadius (sønn av Petrus), som avfattet en doktoravhandling i 1860, Bidrag til kännedomen om växtligheten i Torneå lappmark. Særlig torde Læstadius upubliserte manuskript Anmärkningar om vegetationen i Karesuando och Enontekis ha vært en verdifull kilde. Carl Petter Læstadius ble den første som fant læstadiusvalmuen i Sverige (se tillegg).

Enkelte av de mange besøkende i Karesuando prestegård har ikke unnsett seg for å kommentere prestens noe sjaskete klesdrakt, samt husets inventar, som var blottet for pynt og unødig stas. En av disse, P.W. Aurén fra Oulu i Finland, stiller temmelig nærgående spørsmål til Læstadius både om språket i preknene i Karesuando, og om hans klesdrakt og det forsømmelige utseendet innomhus.

Han får begrunnede, klare svar på alle spørsmål. Om ’ruskigheten i sin boning’ svarer Læstadius: "Jag vill nämligen visa att jag kan ha det på samma sätt som den enklaste af mina församlingsbor och ändå vara nykter [edru], hederlig och arbetsam människa".

Hva angår klærne, kan en vel også mistenke Læstadius for i stor grad bare å ha beholdt den stil av skjødesløshet som rådde blant studenter og professorer i Uppsala under studieårene der, meget likt det samme en så blant mange studenter og ungdom rundt 1980-tallet i Norge. En engelsk reisende som besøkte Uppsala like etter 1800 var sjokkert over at både studenter og lærere gikk så uflidde, med langt, skittent, innfiltret hår, og lasete klær, også på forelesningene, og mente at deres like kunne en knapt finne selv i Skottland! Og Læstadius’ læremester og ’guru’ i botanikk, professor Wahlenberg, var etter flere vidners utsagn et direkte vilt og uhyggelig syn i så henseende.

I Pajala

Etter det religiøse gjennombruddet i 1845, og senere flytting til ny prestestilling i Pajala fra 1849, ble det noe mindre tid til botanikken. Den ble likevel aldri lagt til side. Det ble trykt artikler både i 1853, 1856 (fem forskjellige), 1857 (minst to) og 1858 (tre). En del innsendte manuskripter ble liggende utrykte, og oppbevares i dag i handskriftsamlingen på Svenska Vetenskapsakademiens bibliotek. Noe av grunnen kan ha vært Læstadius svekkede syn, og derav utydelige håndskrift.

Både fra Karesuando og fra Pajala førte Læstadius en omfattende korrespondanse med naturhistorikere. Brevvekslingen var særlig med egne landsmenn, men også noen utlendinger. Språkmessig var det neppe noen hindringer, da alle med noen utdannelse jo kunne latin. Korrespondanse med norske botanikere har det også vært, om enn ikke særlig omfattende. Nå var det jo også langt færre botanisk interesserte personer i Norge enn i Sverige, slik det alltid har vært. Men en skulle for eksempel tro det ville ligge tilrette for utstrakt kontakt med botanikeren Søren Christian Sommerfelt (1794-1838), prest i Saltdal fra sommeren 1818 til i februar 1824, deretter i Asker og i Ringebu. En viss kontakt har det vært, men neppe særlig betydningsfull for noen av dem. Ett sted i Loca parallela plantarum sies det at forfatteren har fått tilsendt materiale av saftstjerneblom fra pastor Sommerfelt for sammenligning med egen innsamling. En annen botanisk interessert norsk prest som Læstadius stod i forbindelse med, var Peter Vogelius Deinboll, prest i Vadsø 1815-1824.

En pioner

Skal man konkret prøve å vise til hvilken betydning Læstadius har hatt for botanikken iallfall i Nord-Skandinavia, er jeg blitt stående ved følgende punkter:

(1) En fremragende innsats på utforskningen av floraen i de nordlige områdene av Sverige, og delvis også Norge og Finland. Det var en pionerinnsats på Nordkalotten når det gjaldt flora og plantegeografi.

Læstadius rangerer i dette stykke på linje med andre tidlige pionerer i utforskningen av plantelivet i den nordlige delen av den skandinaviske halvøy, nesten alle svensker, som i løpet av over vel et århundre fremover fra rundt midten av 1700-tallet stod i fremste rekke. Her kan nevnes Olof Rudbeck, Carl von Linné, Göran Wahlenberg, Johan W. Zetterstedt, Nils Johan Andersson, og vår egen, norske Søren Christian Sommerfelt, prest i Saltdalen.

Med sine tallrike reiser åpnet Læstadius øynene til botanikkinteresserte i sin samtid for en usedvanlig rik og spennende fjellflora i Nord-Skandinavia. Hans plantefunn er i tillegg vel dokumentert ved de omfattende innsamlinger han gjorde. Det kan her nevnes at han til Recherche-ekspedisjonen donerte 6500 planter, og hans etterlatte herbarium, som ble kjøpt av Riksmuseet i Stockholm, inneholdt ca. 6000 planter.

(2) Læstadius utfordret fagfolks oppfatninger i flere systematiske spørsmål, f.eks. innen vier- og pilslekten (Salix), på piggknoppartene (Sparganium), nøkkerose (Nuphar) og visse grasarter, og kom med kontroversielle synspunkter på miljøets innvirkning på plantenes bygning. Han innbefattet dermed økologiske observasjoner når det gjaldt diskusjonen om arter og former i sterkere grad enn hva som hadde vært vanlig å gjøre. Ettertiden har i stor grad gitt ham rett hva angår lysets og klimaets påvirkning på plantene, men ikke alltid gitt ham rett i de taksonomisk-systematiske synspunkter. I sin brevveksling med kolleger om faglige spørsmål ser en at han kunne provosere sterkt, bl.a. ved en utpreget ironi, som ikke alle greide å takle. Men samtidig sådde han frø til omvurdering og nytenkning – en forutsetning for ny erkjennelse på ethvert område.

(3) Det er riktig å nevne at Læstadius også formidlet en glede over plantenes skjønnhet og naturen generelt som ikke syntes vanlig på den tid. Læstadius’estetiske og kunstneriske sans kommer bl.a. til uttrykk i hans plantetegninger. Ved også ellers å fremholde et positivt syn på botanikken og kreve respekt for faget, var han med å hevde dets plass i samtiden – for fremtiden. Dette var viktig på en tid der det ennå var de klassiske disipliner (språk og historie) som rådde grunnen i akademiske kretser og ble ansett for å "være noe".

Merkelig nok har det av og til vært påstått at Læstadius etter vekkelsen i 1845 skulle ha lagt botanikken på hylla. Ja, at han til og med fordømte sin tidligere interesse for den. Dette beror nok på mistolking av et par uttalelser Læstadius kom med der han blant annet ville belyse det forkastelige i å søke ære av mennesker. Slikt førte lett til hovmod og forfengelighet, og han bruker seg selv som eksempel i forhold til botanikken. For også der lå slike fristelser. Han kunne uten tvil valgt hvilket som helst annet arbeid som eksempel, men grep selvsagt til det som lå ham nærmest for hånden å tenke på, nemlig sin kjære vitenskap - og lidenskap, botanikk.

Læstadius’ arbeid som botaniker synes i høy grad – og mer enn i dag er vanlig - å ha foregått på stedet, ute i naturen. Det var der han trivdes. Som han selv sier har han lite til overs for "kammerbotanikken", og "vill ogärna upptäcka nya arter i et redan gammalt herbarium". I en periode på 12-15 år fra rundt 1840 fikk han imidlertid så mye å gjøre i forbindelse med den religiøse vekkelse i Lappmarkene, som også spredte seg til nabolandene, at tiden ikke strakk til for annen innsats. Han måtte prioritere, og som prest, åndelig veileder og opphavsmann til vekkelsen er det klart hva som da måtte komme i første rekke. Dessuten var han engasjert med et arbeide om samisk mytologi til Recherche-ekspedisjonens publikasjoner, med pastoraleksamen (1843), med et stort religionsfilosofisk verk, Dårhushjonet, med utgivelse av månedsskriftet Ens Ropandes Röst (1852-1854). Merkelig nok greide han også å få tid til å pleie sine naturvitenskapelige brevkontakter og holdt botanikken varm i sin korrespondanse med dem.

Fra omkring 1853 blir det mer ro til botanikk, og en rekke artikler ble publisert i tidsskriftet Botaniska Notiser. I et brev til ’Höglärde Herr Professor’ (muligens Nils J. Andersson) i desember 1859 diskuterer han tjønnaks-artenes (Potamogeton) systematikk, og bebuder at han vil komme med "några nye anmärkninger pga de senare års observationer". Det siste brev, og en pakke planter, går til Andersson i Stockholm i mai 1860. I brevet er en lang liste over pressede planter han ønsker å få sendt tilbake fra Andersson for sammenligning og nærmere undersøkelse. Han var således opptatt med botaniske spørsmål hele sitt liv.

APPENDIX

Plantenavn med Læstadius som autor

Læstadius har ikke selv beskrevet så mange nye arter eller andre rangkategorier (underarter, varieteter etc.) av planter. I tid kom han jo etter de første store nybeskrivere i Norden som Linné, Swartz, Wahlenberg. Dessuten har Norden bare et snes plantearter – mange av dem med ytterst få lokaliteter – som ikke finnes også andre steder i verden, og derfor ikke allerede var beskrevet. Jeg har ikke forsøkt å finne alle navn gitt av Læstadius, men de mest kjente.

Autor, dvs. forfatternavnet, ofte i forkortet form (f.eks. L. for Linné; Læst. for Læstadius), bruker man ofte å føye til det latinske plantenavnet for å tydeliggjøre hvem som er opphavsmannen eller førstebeskriver av planten. Har oppfatningen senere endret seg mht slekt eller rang av planten, blir første autor fortsatt den viktigste og siteres først, men nå med navnet i parentes. Den som har introdusert rangendringen settes sist.

Arctophila fulva (Trin.) Anderss. var. pendulina (Læst.) Holmberg – hengegras
Ble publisert i Wahlenbergs svenske flora fra 1833 som Glyceria pendulina Læst., altså da oppfattet som egen art. Av den svenske botaniker Holmberg ansett bare som en varietet av hovedarten A. fulva. Var. pendulina er hva vi finner i Sverige, og den eneste norske forekomst av hengegras i Kautokeino er ikke helt lik denne.

Calamagrostis chalybaea (Læst.) Fr. – nordlandsrørkvein
Ble beskrevet som en varietet av finnmarksrørkvein (Calamagrostis lapponica) av Læstadius i 1824, nemlig som Arundo lapponica {short description of image}. chalybea Læst., etter at han hadde funnet det på Tåsjöberget i Ångermanland i 1824. Etter Elias Fries er planten ansett for å være egen art.

Carex parallela (Læst.) Somf. – smalstarr
Læstadius publiserte den som en varietet av særbustarr (Carex dioica) i 1822, nemlig Carex dioica {short description of image}. parallela Læst. Første funn var ved Stalladno (elva Stalok) i Lule lappmark i 1820. Kombinasjon til art ble gjort av den norske botaniker Søren C. Sommerfelt, som angav første norske funn fra Saltdalen. Planten er utbredt i nordnorske fjell, mer sjelden i de sørnorske, og finnes ellers bare på Spitsbergen og Øst-Grønland.

Rubus castoreus Læst.
Ingen egen art, men en krysning mellom åkerbær og tegebær. I Norge kjent fra Rana og Evenes, og fra Målselv til Øst-Finnmark.

Sparganium glomeratum Læst. ex Beurl. – nøstepiggknopp
Læstadius har foreslått navnet på arten, som er blitt akseptert og beskrevet av Beurling i 1853. Vannplante som finnes nordover til Helgeland og Västerbotten i Sverige.

Sparganium hyperboreumLæst. ex Beurl. – fjellpiggknopp
Om navnet, se foregående. Utbredt, nordlig sump- og vannplante; går også opp mot snaufjellet.

Spesielle nyoppdagelser gjort av Læstadius

Etterfølgende fem arter tør være de planter som er best kjent for å være funnet første gang i Norden av Læstadius.

1. Læstadiusvalmue - Papaver laestadianum (Nordh.) Nordh.
Beskrevet som en underart av fjellvalmue av den norske botaniker Rolf Nordhagen i 1931 (Papaver radicatum ssp. læstadianum Nordh.). Han omkombinerte den i 1939 til egen art. – Læstadius’ første og eneste funn av planten er noen sterile bladrosetter fra fjellet Paras i Signaldalen fra 1831 eller 1832. Blomstrende planter ble så funnet av Carl Petter Læstadius på det svenske fjellet Pältsa i 1859. Arten har karakteristisk gulaktig strihårete blad, gule kronblad, gul melkesaft og pæreformet kapsel. Før 1931 figurerte planten dels under Papaver nudicaule, dels under P. radicatum (fjellvalmue i vid betydning). Senere er den funnet på noen flere norske fjell i dette grenseområdet mot Nord-Sverige, men ingen andre steder.

2. Bergjunker - Saxifraga paniculata Miller
Ble funnet første gang i Skandinavia av Læstadius i 1825. Funnstedet var Balvassryggen (idag også omtalt som "Læstadiusryggen") øst for Balvatnet i Saltdal kommune, like ved grensa mot Sverige. Læstadius kjente nok ikke til at denne arten alt var beskrevet, og anså den som en varietet av bergfrue (Saxifraga cotyledon), nemlig S. cotyledon var. glabrata Læst. Han fant også hybridavkommet mellom bergfrue og bergjunker (av ham ført som S. cotyledon var. maculata). Området er i dag vernet under navnet Junkerdalen-Balvatnet fredningsfelt.

I Skandinavia ble bergjunker siden påvist i Rogaland (i 1905) og på 1990-tallet også på to fjell i Nordreisa. De nordnorske plantene virker imidlertid så forskjellige at mange mener det er egen underart, kalt nordlandsjunker (S. paniculata ssp. laestadii Neuman). Bergjunker er ellers utbredt i Alpene, Island, Grønland og østlige Nord-Amerika.

3. Sølvkattefot - Antennaria villifera Boriss. (tidligere ført under Antennaria carpatica)
Læstadius fant denne elegante kattefot-arten (som Gnaphalium carpaticum) i 1820 på Stalotjåkko ("Kapasvare"/"Kappa") og i 1821 på Kerkevare, begge steder sør for Virihaure, Lule lappmark. I 1829 og 1830 fant han den også ved ”{short description of image}acca” (trolig {short description of image}accajavre) i Lyngen (dvs. Storfjord), men var da allerede funnet i Norge i 1821 av svensken J.W. Zetterstedt på Bæskades i Alta/Kautokeino. Planten er ikke kjent fra sørskandinaviske fjell. Totalutbredelsen er fra Nord-Norge og østover i Sibir til Beringstredet.

4. Stormarinøkkel - Botrychium virginianum (L.) Swartz
Funnet på Tåsjöberget i Ångermanland i 1824. Dette er en sirkumpolar bregne, som i Norden er sjelden, med forekomster i Midt-Sverige og Midt-Finland. Den mangler i Norge. Læstadius’ funn var det første i Europa.

5. Nordlandsrørkvein - Calamagrostis chalybaea (Læst.) Fr.
Artens førstefunn var samtidig med og på samme sted i Ångermanland i 1824 som stormarinøkkel. Nordlandsrørkvein er et over meterhøyt, tuedannnende skogsgras som bare er påvist i Skandinavia, der det er utbredt i en bred sone mellom Nord-Trøndelag og Helgeland sørøstover frem til Bottenviken.

SUMMARY

A survey is given of the life and botanical work of the Swedish clergyman Lars Levi Læstadius (1800-1861), in particular his contributions to botany. Læstadius, being rector in Karesuando (1826-1848), and in Pajala (1849-1861) in northern Sweden, is well-known in Fennoscandia as the founder of an Evangelic-Lutheran pietistic movement called læstadianism. In U.S.A. and Canada the congregation is mostly named ‘The Old Apostolic Lutheran Church’. Læstadius’s work as a scientist is, however, often overlooked, although he made observations of great value in Sami mythology and natural history, particularly within the field of botany, contributing both floristic, taxonomic and ecological knowledge of vascular plants of northern Scandinavia. In flora and in and plant geography, he is one of the pioneers of this northern region. - The mountain plant Papaver laestadianum Nordh., a Norwegian-Swedish edemic species of poppies, is named in honour of L.L. Læstadius, and so is the (sub-)tropical genus Laestadia Kunth (Asteraceae), occurring in the Andean and in mountains of Central America.


Lagt ut 27.11.2000 JW
{short description of image} NBFs hjemmesider