Kjelsåstoppen ("Tyskertoppen")

Kjelsåstoppen står opp i terrenget fordi bergartene består av harde magmatiske intrusiver fra karbon-perm, og sedimentære bergarter fra ordovicium som også er blitt meget harde fordi de er sterkt varmepåvirkede (kontaktmetamorfe). Vi kaller slik "kokt" skifer for hornfels. Rundt kalkknoller og kalklag er det ofte en grønnlig farge fra mineraler som er dannet når kalsiumkarbonat har reagert med skiferen (kalksilikater).


Kontaktmetamorf skifer og kalkstein, relativt flattliggende lag, sør for fjellrommet i Havnabakken.

Sant å si er det ikke så lett å bli klok på forholdene her. Metamorfosegraden er så høy at det knapt er mulig å bestemme de sedimentære bergartene til formasjon. Vi befinner oss riktignok nær de store syenittmassivene i nord (grense ved Korsvoll), men metamorfosen skyldes nok også store intrusjoner i selve Korsvolltoppen (særlig en mørk porfyr). Ved en fjellport i Havnabakken er en stor fjellvegg dominert av denne bergarten, med sterkt "kokte" ordoviciske bergarter omkring.


Inngang til fjellrom ved Havnabakken. Den massive, mørke bergarten er en porfyr. Øverst skimtes ordoviciske lag.

Nær toppen ser det ut til å gå en horisontal sill. Uvanlig nok er denne sillen mindre motstandsdyktig mot erosjon enn den omkringliggende bergarten, og slik dannes en liten brattkant og et underliggende platå som kan følges noen hundre meter langs østsiden, like under toppen.


Sill (nederst) og sterkt kontaktmetamorf skifer og kalkstein (over). Rett sørøst for Kjelsåstoppen barnehage. Sillen kan følges sørover til østsiden av kanonstillingene fra 2. verdenskrig.

På småveiene på østsiden av Korsvolltoppen (Heierstuveien og øvre del av Bergrådveien) er det endel små veiskjæringer med hornfelser o.l. Metamorfosegraden avtar raskt mot vest (se Østhorn) og mot sør. I en skjæring der Sognsvannsbanen krysser over Ring 3 ser vi en relativt umetamorf skifer fra Arnestad-formasjonen, med fossiler.