KARTLEGGING AV STORSOPPER I NORGE
FAKTAARK: FLØYELSPLUGGSOPP (Paxillus atrotomentosus (Batsch : Fr.) Fr.)
Skrevet av Gro Gulden
Norsk forekomst: Tilhører det Boreale-montane elementet; forekommer i nemoralen til sørborealen.
Global forekomst: Cirkumglobal; boreal.
Norsk utbredelse: Vanlig på Østlandet og registrert inn til Stor-Elvdal i Hedmark, Ringebu i Oppland og Nes i Buskerud. Sørover langs kysten synes den å være vanlig omtrent til Kristiansandsområdet, mens de spredte registreringene på Vestlandskysten og de svært få i Trøndelag tyder på at den er sjeldnere i de vestlige og nordlige kyststrøkene. Nordfor Trøndelag er arten bare registrert i Saltdal i Nordland i første halvdel av 1800-tallet (1). Høydegrensen ligger på 610 m i Buskerud.
Global utbredelse: Vidt utbredt I Europa, fra Midt-Fennoskandia i nord (2) til det nordlige Spania (3) og Hellas (4) i syd og fra de Britiske øyer i vest til grensen mot øst. Den synes å være sjeldnere i vestlige deler av Europa. Den forekommer for eksempel ikke på Island (5) og Irland (6), er sjelden i Nederland (7), og forekomstene på vestkysten i Norge er spredte, især mot nord (8). I Fennoskandia har den er nordgrense som går lenger mot nord i Sverige og Finland enn i Norge (9). Der går den også inn i den mellomboreale regionen mens den i Norge synes begrenset til sørborealen. På kontinentet er arten tilsynelatende vanligere i høyereliggende strøk enn i lavlandet (10). I Alpene er den registrert opp til 2200 m (11).
Formodentlig strekker utbredelsen seg sammenhengende østover i Asia. Den vokser i Pakistan (12) og Japan (13). I Nord-Amerika er den nordlig, med forekomster i Canada (14) og U. S. A. og den stekker seg sydover i Appalachene i øst (15) og minst så langt som til California i vest (16).
Økologi: Vokser på stubber og røtter av bartrær, hovedsakelig furu hos oss. Vi har langt færre registreringer på gran. Ett funn er gjort på ung bjørk, med fruktlegemer også på furu og gran i nærheten. Én gang er den registrert på eik, tilsynelatende på jord, med grantrær lenger borte. Ved én registrering på granrøtter er det notert at grana fremdeles var levende (med nåler). Arten regnes som saprotrof og forårsaker brunråte (17).
Sesong: Hovedsesongen er i september med 58% av registreringene, men allerede i august er arten temmelig hyppig registrert (21%). Ni funn er gjort i siste halvdel av juli med tidligste registrering 16/7, mens bare fire funn er fra november, med seneste registrering den 24/11 (*).
Merknader: Arten rapporteres å være i tilbakegang i Nederland og er oppført på landets rødliste som truet (7).
Referanser:
1. Sommerfelt, S. C. 1826. Supplementum Florae Lapponicae. - Christianiæ.
2. Courtecuisse, R. 1994. Les champignons de France. - Eclectis, ISBN 2-908975-19
3. Moreno, G., Manjon, J.L.G. & Zugaza, A. 1986. La guia de incafo de los hongos de la peninsula Iberica. Vol. 2. - Madrid.
4. Pantidou, M.E. 1991. Mushrooms in the forests of Greece. - Goulandris.
5. Hallgrimsson, H. 1993. Íslenskt sveppatal V: Kólfsveppir. Checklist of Icelandic fungi
V: Basidimycetes (apart from Urediniomycetes and Ustilaginomycetes). Akureyri Museum of Natural History. Akureyri.
6. Watling, R. 1970. British fungus flora. 1. Boletaceae: Gomphidiaceae: Paxillaceae. - Edinburgh.
7. Arnolds, E., Kuyper, T. W. & Noordeloos, M. E. (red.) 1995. Overzicht van de paddestoelen in Nederland. - Wijster.
8. Gulden, G. & Timmermann, V. 1997. Utbredelsen av storsopper i Norge. II. Kartleggingsartene i pulje 2 og 3 - skivesoppene. - Blekksoppen ....
9. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar: En fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.
10. Krieglsteiner, G. J. 1991. Verbreitungsatlas der Grosspilze Deutschlands (West). Vol. 1. Ständerpilze. Teil A: Nichtblätterpilze. - Stuttgart.
11. Favre, J. 1960. Catalogue descriptif des champignons supérieurs de la zone subalpine du Parc National Suiss. - Ergebn. wiss. Untersuch. schweizerischen Nat.parks, vol. 6 (n.F.) nr. 42.
12. Ahmad, S., Iqbal, S. H. & Khalid, A. N. 1997. Fungi of Pakistan. - Lahore.
13. Imazeki, R., Otani, Y. & Hongo, T. 1988. Fungi of Japan. - Tokyo.
14. Schalkwijk-Barendsen, H. M. E. 1994. Mushrooms of Northwest North America. - Redmond, Vancouver & Edmonton, ISBN 1-55105-046-3.
15. Pomerleau, R. 1980. Flore des champignons au Québec. - Ottawa.
16. Weber, N. S. & Smith, A. H. 1985. A Field Guide to Southern Mushrooms. - Ann Arbor.
17. Arora, D. 1986. Mushrooms demystified. - Berkeley.
18. Eckblad, F.-E. 1981. Soppgeografi. - Oslo-Bergen-Tromsø.
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
MAPPING OF MACROMYCETES IN NORWAY
FACT SHEET: Paxillus atrotomentosus (Batsch : Fr.) Fr.
written by Gro Gulden
Description: Cap 10-30 cm, convex to depressed, semicircular to tongue-shaped with incurved margin, matt, velutinous to smooth, dark red brown. Gills decurrent, moderately close, pale yellow, staining brown when bruised. Stipe 3-8 cm tall, 2-4 cm thick, eccentric or laterally attached, velvety, dark brown. Flesh firm. Spores 5-6.5 x 3.5-4.5 mm, broadly ellipsoid, brown.
Norwegian range: Belongs to the Boreal-montane element; occurs in nemoral to southern boreal vegetation types.
Global range: Circumglobal, boreal.
Distribution: Widely distributed in Europe, from Mid-Fennoscandia to northern Spain and Hellas (1, 2, 3). It is apparently rarer in western than in eastern parts, as it is absent from Iceland (4), relatively common in England and Scotland but absent from Ireland (5), and rare in the Netherlands (6). In Fennoscandia there seems to be a distribution limit at about the Polar Circle (7), apparently running further north in Finland and Sweden than i Norway (8). On the European continent it seems more common at higher elevations (9); recorded to grow up to at least 2200 m (10). and it extends up in the middle boreal region.
In Asia it probably extends eastwards to Japan (11, 12). In North America it is a northern species occurring across the continent in Canada (13, 14) and U.S.A., with outlayers southwards in the Appalachians in the east, and at least as far south as to California (15, 16).
Ecology: A saprophyte growing on stumps and roots of conifers causing brown rot. In Norway mainly growing on pine (Pinus sylvestris), much more rarely on spruce (Picea abies).
Season (Norway): The main season is August and September with 21% and 58% of the records respectively. Earliest and latest recorded dates are 16 July and 24 November (*).
References:
1. Courtecuisse, R. 1994. Les champignons de France. - Eclectis, ISBN 2-908975-19
2. Moreno, G., Manjon, J.L.G. & Zugaza, A. 1986. La guia de incafo de los hongos de la peninsula Iberica. Vol. 2. - Madrid.
3. Pantidou, M.E. 1991. Mushrooms in the forests of Greece. - Goulandris.
4. Hallgrimsson, H. 1993. Íslenskt sveppatal V: Kólfsveppir. Checklist of Icelandic fungi V: Basidimycetes (apart from Urediniomycetes and Ustilaginomycetes). Akureyri Museum of Natural History. Akureyri.
5. Watling, R. 1970. British fungus flora. 1. Boletaceae: Gomphidiaceae: Paxillaceae. - Edinburgh.
6. Arnolds, E., Kuyper, T. W. & Noordeloos, M. E. (red.) 1995. Overzicht van de paddestoelen in Nederland. - Wijster.
7. Gulden, G. & Timmermann, V. 1997. Utbredelsen av storsopper i Norge. II. Kartleggingsartene i pulje 2 og 3 - skivesoppene. - Blekksoppen ....
8. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar: En fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.
9. Krieglsteiner, G. J. 1991. Verbreitungsatlas der Grosspilze Deutschlands (West). Vol. 1. Ständerpilze. Teil A: Nichtblätterpilze. - Stuttgart.
10. Favre, J. 1960. Catalogue descriptif des champignons supérieurs de la zone subalpine du Parc National Suiss. - Ergebn. wiss. Untersuch. schweizerischen Nat.parks, vol. 6 (n.F.) nr. 42.
11. Ahmad, S., Iqbal, S. H. & Khalid, A. N. 1997. Fungi of Pakistan. - Lahore.
12. Imazeki, R., Otani, Y. & Hongo, T. 1988. Fungi of Japan. - Tokyo.
13. Schalkwijk-Barendsen, H. M. E. 1994. Mushrooms of Northwest North America. - Redmond, Vancouver & Edmonton, ISBN 1-55105-046-3.
14. Pomerleau, R. 1980. Flore des champignons au Québec. - Ottawa.
15. Weber, N. S. & Smith, A. H. 1985. A Field Guide to Southern Mushrooms. - Ann Arbor.
16. Arora, D. 1986. Mushrooms demystified. - Berkeley.
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
