Sammen er vi Araldit!
Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet, mars 1997, Kulturlandskap - Kunnskapsbehov og FoU - Innspill til NFR.
Denne publikasjonen kom meg i hende i forbindelse med jobben min ved Universitetet i Oslo. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk den; om de ærede kongelige departementene ønsket noen uttalelse fra MEG eller om det bare var at alminnelig informasjonsbehov. Uansett, som innlegg til denne spalten passet det utmerket, sjøl om dette opplagt ikke var avsendernes intensjon. For hva leser vi ikke når to departementer, enn si "bærebjelker" i Jaglands "Norske Hus", stikker hodene sammen:

Generelle mål for kunnskapsbehov og forskning i LD og MD
Gruppen viser til de aktuelle målene for forskning og kunnskapsformidling i de to departementene:
"Forsking og utvikling skal produsere og formidle landbrukskunnskap i brei næringspolitisk samanheng med vekt på verdiskaping, nyskaping, omstilling og miljø." Landbruksforskningen skal medverke til: "å nå overordna mål for norsk forsking; verdiskaping sysselsetjing i landbruket og i landbruksbasert verksemd gjennom auka konkurransekraft i næringane og høgare foredlingsarbeid; ei langsiktig og berekraftig utvikling i landbruket og i land-bruksbasert verksemd og til sikring av naturgrunnlag, miljø, helse, og livskvalitet hos menneske og dyr (inkl oppdrettsfisk); utvikling av nye produkt, næringar og kombinasjonar av næringar innanfor eit heilskapeleg syn på bygder og distrikt; og at ny teknologi og miljøvennlege produksjonsmåtar blir tatt i bruk. Landbruksforskinga skal rette seg mot dei spesifikke næringspolitiske behova i dei ulike delane av jordbruket, skogbruket, reindrifta og nye næringar."
"Målet for miljøvernforskningen er: å styrke det kunnskapsmessige grunnlaget for bærekraftig utvikling og bidra til at det utvikles virkemidler for å omsette kunnskap til hand-ling; å styrke miljøvernforskningen som en integrert del av sektormyndighetenes ansvarsområde; å vektlegge samarbeid på tvers av sektorene og faglige disipliner. Målet for miljøvernforvaltningens informasjonsforvaltning er: å styrke kunnskapsgrunnlaget for et effektivt miljøvernarbeid og en bærekraftig ressursforvaltning; å påvirke viktige målgrupper i miljøvennlig retning; å styrke deltakerdemokratiet og sikre vesentlige rettigheter gjennom tilgjengelighet [min understrekning] og kunnskap om miljøvern." ... Det legges vekt på: "Integrering av miljøvernforskning i andre sektorer. Etablering av større miljøvernforskningsprogrammer av tverrfaglig karakter."
Det er lett å le av slikt byråkratisk tåkeprat hvor paradeorda florerer sammen med andre merksnodige språkkonstruksjoner, mulig funnet på i øyeblikket. Det er også enkelt å more seg over en nær sagt vanvittig språkførsel (som ville ha fått min kjære norsklærer til å ha forbrukt minst én rødblyant pr. side). Men det er dessverre alvorligere enn som så: Ved å gi sine uttalelser et språk som knapt nok en universitetsutdannet person greier å trenge inn i, behøver man ikke være bekymret for at grunnetatene skal ta det for mer enn hva det er verdt: Vakre faneord, gode å ta i munnen ved første og beste bordtale. Men mellom svulstighetene fins ingen ting som kan tas til inntekt for mer konkrete tiltak på grunnnivå. Resultatet er da at våre øverste myndigheter kan overøse oss med flotte ord og meninger samtidig som det i politisk og juridisk forstand er så uforpliktende at grunnetatene uproblematisk kan fortsette som før.
Klaus Høiland

Skammekroken i skammekroken
I den Høilandske skammekroken i nr. 3/1997 av Blyttia svinges pisken over politikere og andre som tar i sin munn økopolitiske moteord som "biologisk mangfold" og "biodiversitet". Deretter henges et prosjekt for ivaretakelse av biologisk mangfold i Follo ut med fullt navn på prosjektlederen. Til sist angripes forvaltningsrettede biologer ved at Høiland bringer til torgs sin frykt for "et farlig samrøre mellom forvaltningsrettede biologer, politikere og kommuneøkonomer", og at dette kan føre med seg at biologene blir kjøpt til taushet mens utbyggerne gis fritt spillerom.
Nå vil jeg med en gang skyte inn at jeg oppfatter det som en god redaksjonell praksis å la navngitte personer som settes i skammekroken få en anledning til å gi et tilsvar i samme utgave av tidsskriftet, og hvis de avstår bør det opplyses at de har hatt tilbudet.
Men tilbake til politikere og andre nyfrelste brukere av ulike biodiversitetssynonymer. Hva er galt med dette? Er det bedre at biologisk mangfold blir et ikke-tema? Jeg ser det som positivt at stadig nye grupper tar i bruk begrepet, og da får naturforvaltere/biologer heller bære over med at de nye brukergruppene må gjøre de nye begrepene til sine ved å uttale dem offentlig. Vi burde snarere glede oss over det, selv om vi innimellom har begrepene farlig nærme drøvelen.
Min påstand er at det er enda mer trendy at fagbiologer hever seg opp på sin høye hest og i harselerende ordelag forteller allmuen at det bare er fagbiologer som har lov til å si de magiske ordene "biodiversitet og biologisk mangfold".
Og så til biologisk mangfold-rapporten fra Follo. Det virker ikke som Høiland har den minste peiling på hva som er den politiske og økonomiske hverdagen i en kommune når han kommer med uttalelser som f.eks. denne: "Skal den eventuelle kommunens økonomi til enhver tid bestemme hva som skal utredes?" Og mitt svar er "Ja, selvfølgelig, hva ellers". Det hadde vært ønskelig at det var annerledes, men dette er virkeligheten i dag, og for å endre dette må skytset rettes oppover, og ikke nedover.
Høiland må være klar over at i de fleste av landets kommuner sitter det en faglig ensom miljøvernansvarlig som etter beste evne, og med små midler, prøver å gjøre noe for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Oftest vel vitende at de gjerne blir mer populære om de ikke gjør noen ting.
Disse trenger ikke harselas fra fagmiljøet, tvert i mot trenger de all den støtte og drahjelp de kan få. Har f.eks. Norsk Botanisk Forening, eller Botanisk hage og museum for den del, anstrengt seg nevneverdig for å hjelpe til ved f.eks. å tilrettelegge opplysninger om sårbare arter og lokaliteter i den enkelte kommune?
Mellom linjene aner jeg en frykt for at de tunge faginstitusjonene skal bli utmanøvrert av lettbente konsulentfirmaer og frilansbiologer. Min overbevisning er den motsatte. Jo flere aktører og biologisk mangfold-planer som kommer på banen, jo klarere blir behovet for de tunge faginstansene. En kommunal handlingsplan for biologisk mangfold kan aldri bli noen vitenskapelig avhandling. Den er beheftet med både politiske og økonomiske rammer, som ved dyktig manøvrering kan tøyes, men ikke sprenges.
Kommunalt miljøvern er vanskelig, og de fleste som får til noe har kommet til den konklusjonen at det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket. Les: det er bedre å starte arbeidet med å verne de nøkkelbiotopene som kan kartlegges med relativt liten økonomisk innsats, enn å ikke gjøre noe fordi det mangler millioner til en vegetasjonskartlegging av kommunen, og enda flere millioner til inventering av insektsfaunaen.
Her passer det å sitere to indiske miljøvernforkjempere som for et par år siden var på besøk i Sverige. Sitat etter hukommelsen: "Vi er meget imponert over mengden av litteratur om emnet natur og miljøvern som blir produsert i Sverige, men vi er redd for at når dere har samlet nok argumenter og er klar til å begynne å gjøre noe, har dere brukt så mye papir til rapporter at fuglene ikke lenger har noen trær å sitte i."
Ved å ta i bruk allerede eksisterende kunnskap, lokalkjente ressurspersoner, berggrunnskart mm, samt en porsjon teft for særegne og sjeldne naturtyper, hevder jeg at det er mulig å komme ganske langt i arbeidet med å ta vare på artsmangfoldet i en kommune, og samtidig kunne foreslå mange nok tiltak for ivaretakelse av artsmangfoldet at kommunebudsjettet bindes opp for flere år framover.
Den kritikken av kommunale handlingsplaner for ivaretakelse av biologisk mangfold som imidlertid er berettiget, er mangelen på en sterk og klar framstilling av de begrensningene som ligger i en slik plan. Det må stå, helst med store fete typer, og flere steder, at denne planen bare er en begynnelse på et stort arbeide som aldri vil kunne avsluttes. Det bør dessuten påpekes hvor det er behov for å gå inn med større tyngde og faglig spisskompetanse.
Når det gjelder Høilands frykt for at vi i nær framtid kanskje kan "oppleve oppkjøp av biologer og naturforvaltere? På lik linje med fotballspillere..." så har vel dette foregått lenge allerede, og hurra for det. Noen av de mer gledelige oppkjøp er Skogeierforbundets kjøp av Siste sjanse-biologen Rune Aanderaa, som bla. har ført til at det har blitt laget en god bok om biologisk mangfold i skog, Statsskogs kjøp av biologen Asbjørn Solås, Norskogs kjøp av Anne Sverdrup-Thygeson og nå nylig ble Reidar Haugan kjøpt opp av et spleiselag av skogeierforeninger på Østlandet. Betydningen av denne kolporteringen av økologisk helhetssyn i tobente trojanske hester kan neppe overvurderes.
Til slutt en kommentar til den kritiserte Bjørnen på framsiden av Follo-rapporten. Enig i at det sikkert finnes viktigere arter å fokusere på i Follo, men den er kanskje ikke ment å være et faglig innspill. Kanskje den rett og slett kun er ment å være et blikkfang for å tenne en interesse for innholdet? Selv hadde jeg ikke gått av veien for å presentere en nybarbert binne i rosa stayups som midtsideoppslag, om det var det som skulle til for å få vanlige mennesker, som jo kommunepolitikere er, etter en lang arbeidsdag å fatte interesse for akkurat den rapporten i stabelen av "burde ha lest-rapporter".
Ennå har det ikke vært nødvendig, interessen for natur er fortsatt genuin hos folk flest, og gleden over skaperverket er ofte et mer effektivt argument enn Cyclosporin A og Penicillium notatum. Seriøse naturbilder på rapportens forside selger også fortsatt. For det er nettopp dét det handler om; å selge et budskap. Per Hafslund kunne det, Sverre M. Fjeldstad gjorde det også før han gikk til løvene i dobbel forstand, og fortsatt er interessen for natur i Norge stor, bare den ikke ensidig presenteres i kapsler med latinsk påtrykk.
Nei Høiland, sving svepen oppover og la snerten smelle mellom de hvilende løvene, og la de krumme ryggene til de kommunale miljøgislene slippe fri.
Vedlagt piggtistel fra Røds bruk, Fredrikstad.
Ola M. Wergeland Krog
frilansbiolog

Til venstre: silhuett av den vedlagte tistelen, som pga mistenkelig hvitfiltet bladunderside er overlatt Reidar Elven til uttalelse. Redaktøren takker for viktig debattinnlegg - og for belegg, men vil samtidig presisere at alle kollekter skal ha opplysninger om finner, dato, lokalitet og helst UTM-koordinater.

Blyttia 56(1)
Blyttias hjemmeside
Lagt ut 20.07.2000 Jan Wesenberg