Standardverk i norsk limnologi
Jan Økland og Karen Anna Økland 1996
Vann og vassdrag 2
Økologi
ISBN 82-412-0160-5
Vett & Viten AS

Vann og vassdrag, bind 2, er annet bind i ekteparet Jan og Karen Anna Øklands bokserie "Vann og vassdrag". Første bind kom i 1995 (anmeldt i Blyttia nr. 3 i 1996). Det foreliggende bokverk er en videreføring og sterkt utvidet utgave av Jan Øklands tidligere tre-binds "Ferskvannets verden" fra 1983, som igjen var en utvidet og revidert utgave av "Ferskvannsøkologi" fra 1975. Gjennom disse og andre bøker har familien Økland i større grad enn noen andre satt sitt preg på limnologiens utvikling i Norge.
Det første bindet i den nye serien tok for seg problemstillinger knyttet til vannet som ressurs og miljøproblemer av ulik art. Temaer som skadelige organismer, vassdragsreguleringer, partikkelforurensning, eutrofiering, saprobiering, forsuring, giftige stoffer, radioaktivitet og UV-stråling ble behandlet. Det nye bindet tar opp de mer sentrale emnene innen faget limnologi, slik som evolusjon, artsdannelse, tilpasninger til livet i ferskvann, stofftransport/næringskjeder og inter- og intraspesifikk samspill, som for eksempel konkurranse, predasjon og parasittisme. De ulike livssamfunnene i innsjøer og rennende vann får også en fyldig behandling.
Da den grunnleggende forståelsen av mange av de problemområdene som blir behandlet i bind 1 forutsetter kunnskap om de emner som behandles i bind 2, kan en spørre om ikke rekkefølgen burde vært omvendt. I og med at alle bindene skal kunne leses uavhengig av hverandre, forutsetter dette også at det kan bli vel mye gjentagelser i teksten.
Bind 2 i Vann og vassdrag er en delikat trykksak, og som forventet er det lite å bemerke når det gjelder det formelle. Teksten er gitt en leservennlig form, nærmest fortellende, hvor alle faguttrykk er behørig forklart. God innholdsfortegnelse og gode registre bak gjør det også lett å søke seg fram til de emner en ønsker å lese mer om. Litteraturlisten er meget fyldig og representerer i seg selv en meget verdifull del av boken. Den gir god oversikt over en stor del av de viktigste norske publikasjonene innen limnologi. Jeg liker imid-lertid ikke systemet med å gi en litteraturliste bakerst etter hvert tema uten henvisninger i teksten, da det til tider kan være noe problematisk å vite hvor det ulike stoffet er hentet fra.
En svakhet med bøkene er at forfatterne har satt seg som mål å gi en altomfattende behandling av limnologien. For å holde omfanget på et rimelig nivå (til tross for 4 bind) har de derfor blitt nødt til å behandle en rekke emner både overfladisk og vel summarisk. Sentrale tema som vertikalvandring og cyclomorfose hos dyreplanktonet er f.eks. bare så vidt nevnt. Det samme gjelder så sentrale temaer som bunn-opp og topp-ned reguleringer i planktonsamfunnet noe som sikkert også gjelder i de øvrige biosamfunnene. Fisk som predator og samfunnsstrukturerende faktor er også bare summarisk nevnt. Enkelte temaer er behandlet så overfladisk og så lite oppdatert at de med fordel kunne vært sløyfet. Dette gjelder spesielt kap. 2.2 Metoder. Kap. 9 kunne f.eks. også å ha vært sløyfet siden temaet behandles i Kap. 12.
Bokverket fungerer sannsynligvis best som et oppslagsverk for undervisere, forskere, forvaltere, fritidsfiskere og andre som er glad i norsk natur, og som vil lære mer om sammenhengene mellom delene. I hvilken grad det vil fungere som lærebok er jeg derimot noe mer usikker på. Den er for omfattende (og dyr) for bruk i videregående skoler, men selvsagt kan den brukes i undervisningen omkring enkelttemaer. Det vil kunne fungere som lærebok ved introduksjonskurs ved universiteter og høgskoler, men selv her vil verket i sin helhet være for omfattende. På hovedfagsnivå vil det generelt være for overfladisk. Jeg har derfor inntrykk av at bokverket til en viss grad faller mellom to stoler som undervisningsverk. Bokverket er derimot som generell oppslagsbok et meget nyttig hjelpemiddel i all undervisningssammenheng og bør således være en del av biblioteket på alle skoler, høgskoler og universiteter.
Jeg vil gratulere Jan og Karen Anna Økland med et vakkert og lesverdig bokverk, og ser fram til de to neste bindene. Begge to har vært med på å bringe limnologien ut til de tusen hjem og har også bidratt til den høye faglige standard vi møter innen norsk limnologi. De fire bindene vil sannsynligvis i lang tid framover utgjøre standard-verket i norsk limnologi. Gratulerer.
Gunnar Halvorsen

Alt i ett om fjellet
Pål Hermansen: Livet i fjellet
En håndbok om fugler, dyr og planter
Orion forlag, 1997, 197 sider

Denne boka har som ambisjon å gi den "naturinteresserte fjellvandrer" et innblikk i fjellets fugle-, plante- og dyreliv. Når boka i tillegg til dette forsøker favne både felthåndbok- og sofalektyregenren, sier det seg selv at her må man være forberedt på å møte en del kompromisser. Disse kommer jeg tilbake til, men først en kort beskrivelse av hva boka faktisk inneholder:
I innledningskapitlet (5 sider) gir Pål Hermansen oss en kortfattet innføring i utviklingen av norsk natur etter siste istid, og hvordan denne utviklingen har påvirket fjellplantenes geografiske utbredelsesmønstre i dag. Han beskriver hvordan de ytre forholdene endres etterhvert som man beveger seg oppover fra fjellbjørkeskogen via lav- og mellom- til høyalpin sone, og nevner noen karakteristiske planter og dyr som lever i de forskjellige høyde-sonene.
Deretter presenteres vi for det forfatteren mener er de "vanligste og mest karakteristiske planter" (101 arter), og "nærmest alle typiske" fugler (67 arter) og pattedyr (15 arter). Disse artene presenteres i (tilnærmet) standard systematisk rekkefølge. Hver enkelt art er tildelt en eller to helsider, her der det fotografier, beskrivelse av artens kjennetegn, eventuelle forvekslingsarter, levevis og voksested, og geografisk utbredelse. Videre tar Hermansen for seg lokale navn, artens stilling i overtro og folkemedisin, og til slutt bruksområder og nytteverdi for mennesker. Bak i boka finnes et register over norske og latinske navn.
Pål Hermansen er en velkjent naturfotograf, og det kommer ikke som noen stor overraskelse at bildene i boka er vakre. Her er også stor variasjon i bruk av lys, kameravinkel, utsnitt, og bakgrunn, og dette, sammen med en luftig layout, gjør at det er en glede å bla i denne boka. Samtidig lykkes han ofte i å bruke fotografiene til å vise frem, på en litt annerledes og uvant måte, nettopp det karakteristiske ved de enkelte artene. Så får vi heller bære over med at han noen ganger lar seg rive med, sånn som på side 56, hvor vi serveres den botaniske ekvivalenten til elg-klisjeen: en fjellkvann i solnedgang.
Hermansen reklamerer med at han bruker et enkelt språk, fritt for faguttrykk. Dette er enklere sagt enn gjort, og han ender opp med å måtte forklare en del uttrykk i teksten. Boka hadde tjent på at disse forklaringene hadde blitt samlet i en kortfattet ordliste, kanskje komplettert med noen enkle tegninger - eller gjerne bilder - for å illustrere for eksempel morfologiske begreper. Samtidig blir språket ofte klisjépreget - hvor mange "hardhauser" har vi egentlig i fjellet? Noen direkte feil har også sneket seg inn, for eksempel står det om tiriltunge at "bladene er trekoplede, som kløverplanter flest", og om rabbesiv at den er en starrart (mine uthevninger).
I den grad en slik bok skal fungere som felthåndbok, må den være rask og enkel å finne fram i. Artene er stort sett systematisk ordnet, noe som for så vidt er greit - særlig for den som vet hvor en skal begynne å lete. Og selv om bla-og-se-metoden ofte er en grei måte å finne fram på, skulle jeg gjerne sett en enkel identifikasjonsnøkkel eller kanskje helst to - en for planter og en for fugler.
I boka brukes relativt mye plass (1/5 av innledningskapittelet) på å argumentere for at "krum-spring" i utbredelsesmønstrene til noen fjellplanter og til og med dyr (lemen og fjellrotte) må skyldes at disse har "overlevd siste istid i landet vårt på områder som ikke har vært dekket av iskappen". Det han presenterer her er essensen av nunatakkteorien som først ble foreslått av geologer i det forrige århundre, og som var svært populær, iallefall blant botanikere, til ut på 1960-tallet. Senere har studier av fossiler, biogeografi, og evolusjonsrater innen aktuelle grupper vist at overlevelse på nunatakker ikke er nødvendig for å forklare dagens utbredelser - de kan forklares ut fra artenes økologi og variasjon i evolusjonshastighet. Den alternative teorien, tabula rasa, som går ut på at alle grupper har overlevd sørvest, sør eller øst for iskappen og spredt seg inn over Skandinavia etter istiden, er nå akseptert av de aller fleste fagfolk. Det er derfor uheldig at Hermansen bruker så mye plass på å presentere nunatakkteorien, særlig uten å presentere alternativer. Plassen kunne med fordel vært brukt på å skrive om, for eksempel, morfologiske og fysiologiske tilpasninger til fjellklimaet, eller variasjon og gradienter i fjellnaturen.
Både format og målgruppe kan forsåvidt rettferdiggjøre at man bare presenterer et utvalg av fjellets og fjellbjørkeskogens planter i denne boka. Men jeg må innrømme at det er vanskelig å forstå hvorfor vi avspises med ett gras (fjelltimotei) og ett siv (rabbesiv), mens karakteristiske og viktige grupper som starr, frytler, eller bregner ikke er funnet verdige til å bli tatt med i det hele tatt. Særlig blir dette merkelig når man andre steder later til å ha all verdens plass - myrklegg-artene får for eksempel breie seg over seks hele sider. Og selv om det for forfatteren er et poeng at boka skal kunne brukes over hele landet (eller kanskje nettopp derfor) kan man spørre seg om det egentlig er nødvendig å legge så stor vekt på (til dels sjeldne) nordlig unisentriske arter i ei bok hvor utvalget av planter er såpass lite. Det er tross alt et fåtall av norske fjellvandrere som får muligheten til å oppleve disse plantene!
Boka plasserer seg midt imellom ei felthåndbok for ryggsekken og ei pen bok for late stunder i sofakroken eller hytteveggen. Som den foreligger er innbindingen for tykk, formatet for stort, teksten for omfattende og bildene for pene til at denne boka kommer til å havne i sekken. Samtidig kunne noen av bildene fortjene et større format. Derfor burde forfatteren ha valgt mellom disse to genrene, istedenfor å forsøke å kombinere dem - han har i denne boka et utgangspunkt både for en mer rendyrket felthåndbok og en praktbok om livet på fjellet, gjerne med større vekt på morfologisk variasjon og tilpasninger innen og mellom grupper.
Og anmelderens eksemplar? Det havner på hytta! Kanskje vil den hjelpe meg til å bli bedre kjent med noen flere av fjellets mange (og for meg stort sett ukjente) fugler neste høst?
Vigdis Vandvik

Ny oversikt over vegetasjonstyper i Norge
Fremstad, E. 1997.
Vegetasjonstyper i Norge
NINA Temahefte 12: 1-279.

For ti år siden utkom publikasjonen "Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge" (EVK); en ringperm med beskrivelser av norske vegetasjonstyper med henblikk på bruk i vegetasjonskartlegging. De oppdateringer av deler av innholdet som ble signalisert gjennom den uortodokse layouten, har uteblitt. Inntil nå. "Vegetasjonstyper i Norge" (VN) er en fullstendig revidert oversikt over variasjonen i norsk vegetasjon, som tar utgangspunkt i EVK. EVK og VN er begge synteser av den kunnskapen om variasjon i norsk vegetasjon på publiseringstidspunktet, basert på en plantesosiologisk tilnærmingsmåte. EVK ble godt mottatt i fagmiljøet, fordi den samlet mange enkeltpersoners erfaringer og kunnskap om variasjonen i norsk vegetasjon innenfor to permer på ny og oversiktlig måte. I de ti årene som har gått mellom EVK og VN har det økologiske fagmiljøet i Norge tapt mye av den tradisjonelt sterke interessen for vegetasjonsklassifikasjon (og vegetasjonskartlegging). Delvis skyldes dette at samfunnet i mindre grad har etterspurt omfattende vegetasjonskartlegging (få nye, store vassdragsutbyggingssaker har blitt lansert i perioden), dels skyldes det den internasjonale utviklingen innen økologifaget; omfattende deskriptive studier har fått lavere status (og mindre finansiell støtte), mens fokus har dreid mot studiet av økologiske prosesser, gjerne undersøkt eksprimentelt. Mens det norske vegetasjonsøkologiske fagmiljøet på 1980-tallet i vesentlig grad var opptatt av å beskrive variasjonen i norsk natur, er det nå stor spredning i forskernes interesser. Mens det på 1980-tallet var nødvendig med en gruppe bestående av ni personer fra hver sin institusjon for å utarbeide EVK, er VN to personers verk; forfatteren Eli Framstad, og Reidar Elven som har skrevet enkelte avsnitt og ellers på andre måter har bidratt til boken.
Den reduserte aktiviteten innen norsk deskriptiv vegetasjonsforskning gjennom det siste tiåret kommer imidlertid ikke til syne før vi har blitt bedre kjent med den foreliggende boka. VN er bygget opp over samme lest som EVK, men betydelig utvidet med hensyn til antall enheter som er beskrevet, beskrivelsenes omfang, billedmaterialet og litteraturoversikten. Teksten er mer eller mindre fullstendig revidert og sterkt utvidet. Bokas layout er helt ny og forbedret - EVK-ringpermen er erstattet av et smakfullt hefte.
Liksom EVK starter VN med en kortfattet innledning. At den nye inndelingen av Norge i vegetasjonsseksjoner (etter gradienten fra oseaniske til kontinentale områder), som har blitt utarbeidet på 1990-tallet nå brukes sammen med vegetasjonssoneinndelingen til å karakterisere vegetasjonstypenes forekomstområder, er et stort framskritt.
EVK benyttet et hierarkisk vegetasjonstypesystem med 3 nivåer - grupper, enheter og typer. I VN er samme tredeling benyttet, men nivåene kalles nå henholdsvis grupper, typer og utforminger. Muligens vil det kunne virke forvirrende at typen i VN svarer til enheten i EVK, men ettersom enheten i EVK etter hvert utkrystalliserte seg som viktigste praktisk anvendbare nivå, er skiftet naturlig. Liksom i EVK angis nivåene ved en kombinasjon av 3 tegn; stor bokstav for gruppe, tall for 2. nivå (typer i VN) og liten bokstav for utforming.
Gruppenivået er, med ett unntak, uforandret i forhold til EVK. Mens EVK opererte med 23 grupper, er det 24 (ikke 28, som det feilaktig står på s. 10) i VN fordi havstrandvegetasjonen er omstrukturert til fire grupper istedet for tre. På neste nivå er antallet utvidet fra 113 enheter i EVK til 137 typer i VN, og på laveste nivå finnes nå 379 utforminger til erstatning for de 264 typene i EVK. Denne sammenlikningen illustrerer at de største forandringene i klassifikasjonssystemet fra EVK til VN er den finere oppdelingen på lavere nivåer i systemet. Det er stor forskjell mellom gruppene med hensyn til utvidelsesomfang og grad av revisjon. Mens inndelingen av skog (grupper A-E), myr- og kjelde (J-N), ferskvann (O-P) og fjell (R-T) er relativt lite endret, er store endringer gjort for gruppene F-I (ikke tresatt vegetasjon på fastmark, inkludert kulturbetinget vegetasjon), Q (elveør- og pionérvegetasjon), og U-X (havstrand). At det nettopp er disse gruppene som er betydelig endret, skyldes først og fremst at det er disse økosystemene hvor det i det siste tiåret har foregått vegetasjonsbeskrivende forskningsaktiviteter, men i noen grad gjenspeiler den nok også forfatterens egne interesser. Men også innen andre deler av systemet er det gjort endringer slik at VN tar opp i seg erfaringene som er gjort med bruk av EVK. Hver type blir fortsatt beskrevet med hensyn til fysiognomi, økologi, utbredelse og variasjon.
Det er mange måter å klassifisere vegetasjon på. En formalisert klassifikasjon i et plantesosiologisk hierarki, f.eks. det mellomeuropéiske klassifikasjonssystemet som er navngitt etter sin grunnlegger J. Braun-Blanquet, står steilt mot en uformell samtidig klassifikasjon av vegetasjon og miljø der serier av voksestedstyper skilles ut langs viktige økologiske gradienter. VN viderefører klassifikasjonssystemet i EVK, som verken er et formalisert plantesosiologisk system eller et gradientbasert system, men som har elementer av begge. Enhetene i VN er imidlertid plantesosiologiske i den forstand at de er definert på grunnlag av artssammensetningen. Bare i få tilfeller er økologiske kriterier benyttet ved inndelingen. Dette gjelder f.eks. lyngheivegetasjonen (gruppe K), som dels er delt inn i typer etter fuktighetsforhold, myrvegetasjonen (grup-pene J-M) som er delt inn i grupper etter næringsforholdene i torva og videre i typer som gjenspeiler avstanden til grunnvannsspeilet, og fjellvegetasjonen som er delt i tre grupper langs rabbe-leside-snøleie-gradienten og videre i typer etter næringsforholdene i jorda. Men ettersom vegetasjonens artssammensetning gjenspeiler de økologiske forholdene på voksestedet, er det ikke til å unngå at en vegetasjonsinndeling også i betydelig grad vil resultere i enheter som skiller seg økologisk. Men et plantesosiologisk som det man finner i VN utnytter ikke den pedagogiske muligheten som en gradientbasert voksestedstypeklassifikasjon gir - ettersom variasjonen i naturen er flerdimensjonal langs mange viktige økologiske gradienter burde etter min mening også inndelinger av naturen gjenspeile disse realitetene. Videre har etter min mening en gradientbasert klassifikasjon klare fortrinn framfor den plantesosiologiske med hensyn til praktisk anvendelse. Formålet med vegetasjonskartlegging er oftest å frambringe oversikt over variasjonen i naturen; både med hensyn til vegetasjon, økologiske forhold, forekomst av andre organismer m.v. Arealforvaltningen tar utgangspunkt i flere egenskaper enn vegetasjonssammensetningen alene. Min visjon om en voksestedstypeinndeling for Norge basert på kunnskap om variasjonen langs viktige økologiske gradienter er ikke kommet nærmere ved utgivelsen av VN. I min anmeldelse av EVK (Blyttia 46; 41-42, 1988) tok jeg fram en rekke eksempler på hvordan man med en annen organisering av typene bedre kunne fått fram gradientrelasjonene. Jeg ser at disse i liten grad er fulgt i den nye utgaven.
Den betydelige økningen i omfang fra EVK til VN gir seg utslag i langt fyldigere beskrivelser og lengre lister over karakteristiske arter for alle typer. Dette er positivt sett fra brukersynspunkt. Man kan alltids diskutere hvorvidt andre arter (heller) burde vært listet; om typene burde vært avgrenset på annet vis, eller liknende. Jeg vil imidlertid ikke her gå inn på slike spørsmål. Ettersom naturen ikke er oppdelt i plantesamfunn, vil plantesosiologisk inndeling til syvende og sist alltid forbli et subjektivt anliggende.
Til tross for at man kan være uenig med forfatteren i måten hun har valgt å bygge opp VN; verket representerer en meget verdifull syntese av kunnskapen om variasjonen i norsk vegetasjon. EVK viste seg å representere et stort framskritt i forhold til tidligere systemer, både for lærere ved de høyere lærestedene og til praktisk vegetasjonskartlegging. De som har hatt glede av EVK i ti år, vil nå med glede bytte den ut med VN. Med utgivelsen av VN befester Norge sin posisjon som et av de land i verden hvor variasjonen i vegetasjonen er best kjent. VN systematiserer de felterfaringer som er gjort av generasjoner av feltbotanikere, men som i beskjeden grad er dokumentert gjennom forskning. VN har derfor flere viktige funksjoner. Den oppsummerer kunnskap og presenterer den på en lett tilgjengelig måte. Samtidig stiller den tusenvis av spørsmål som bør forfølges videre gjennom forskning. En gruppe av slike spørsmål er hvordan vegetasjonssammensetningen avhenger av økologiske faktorer. Mitt håp er at utgivelsen av "Vegetasjonstyper i Norge" vil stimulere forskning omkring slike spørsmål, og generelt bidra til å heve interessen for variasjonen i norsk natur.
Rune Halvorsen Økland

Blyttia 56(1)
Blyttias hjemmeside
Lagt ut 20.07.2000 Jan Wesenberg