I dagliglivet oppfatter vi livet på Jorda som delt i to store grupper - dyreriket og planteriket. Todelingen dyr/plante går langt tilbake i bevisstheten både hos hver enkelt av oss og i kulturhistorien. Som alle velbefestede forestillinger, bygger den på et viktig og iøynefallende trekk ved virkeligheten, men ikke på hele, og ikke nødvendigvis på de mest grunnleggende trekkene, ved virkeligheten. Sett med moderne, vitenskapelige øyne er nemlig todelingen dyr/plante en helt marginal todeling, langt ute i ei av greinene av livets tre. Viktigheten av den ligger i at så å si alt makroskopisk, synlig, landlevende liv tilhører en av disse to gruppene. De eneste som skaper kaos i dette bildet er soppene, som også har makroskopiske former, og som har voldt tidligere tiders forskere stort hodebry den gang en prøvde å "tvinge" soppene inn i planteriket.

Det er historisk sett flere grunner til at todelingen dyrerike/planterike har raknet som vitenskapelig forestilling:

• "Sopp-problemet", som er det første en ble klar over, i og med sopp jo til dels er svært iøynefallende, makroskopiske former. Sopp kommer til syne og "forsvinner", de er kjøttfulle og ikke grønne. Folk har alltid sett på sopp med svært ambivalente øyne - på den ene side var jo noen av dem delikatesser, men på den annen side var det noe "underjordisk", urent ved dem. Noen så på dem som "stivnede utdunstinger fra underverdenen". Tidlige biologer kalte sopp for "Chaos", på grunn av det kaos de skapte i systemet ved å verken la seg innordne som dyr eller som planter. En tidlig løsning på dette problemet var en trerikemodell - med dyrerike, planterike og sopprike.
• Problemet med mikroorganismene. En har kjent til encellede organismer siden mikroskopet ble oppfunnet for et par hundre år siden. Lenge laget en bare en sekk for encellede "planter" (med fotosyntese) og encellede "dyr" (uten fotosyntese), innen hvert av disse to rikene. En oppdagelse som saboterte dette er at det går et grunnleggende skille mellom organismer uten cellekjerne (prokaryoter, dvs. bakterier og liknende grupper) og organismer med cellekjerne (eukaryoter, alle andre organismer). Det betydde at en annen todeling, som gikk midt igjennom de encellede organismene, viste seg å være langt mer fundamental enn spørsmålet om de "egentlig" var planter eller dyr. Vi fikk en firerikemodell med først en deling i prokaryoter og eukaryoter, og så en ny oppdeling av eukaryotene i sopp, dyr og planter.
• Selv om en på denne måten holder prokaryotene unna, er det likevel mange grupper med encellede eukaryoter som "nekter" å la seg plassere som enten dyr eller plante. F.eks. finnes det både blant øyealger og fureflagellater former med kloroplaster og former uten. På det encellede nivået er det dermed ingen klar, skarp grense mellom "planter" og "dyr". En løsning på dette har vært å innføre et "protist-rike" som omfatter alle encellede organismer, samt noen flercellete, avvikende former, som makroalgene. Et slikt femrikesystem er svært utbredt i moderne lærebøker, men er allerede håpløst foreldet, av følgende grunn:
• Moderne systematiske metoder har endelig pulverisert riketenkningen, ved å vise at protistriket er håpløst mangfoldig, og ikke lar seg avgrense som naturlig gruppe. Det er spesielt to gjennombrudd som har bidratt til dette. For det første molekylære metoder innen systematikken, som tillater å måle genetisk avstand mellom ulike grupper, og avgjøre hvilke grupper som er nært i slekt, uavhengig av hvordan dagens representanter for gruppene ser ut. For det andre endosymbioseteorien, som viser at dagens eukaryote celler egentlig er et resultat av et nært samliv, en symbiose, som våre fjerne forfedre (som dengang var svært enkle, encellede former) hadde med ulike bakteriegrupper. Mitokondriene (cellens energisentraler) og kloroplastene (plantenes fotosynteseutstyr) er nemlig integrerte mikroorganismer, og ikke strukturer som er utviklet av våre forfedre selv. Videre har både mitokondrier og kloroplaster oppstått uavhengig i ulike grupper. Disse to gjennombruddene har ført til at det begynner å demre et verdensbilde der f.eks. vi mennesker er langt nærmere i slekt med en kantarell eller med et eiketre, enn kantarellen er med tørråtesoppen, eller eiketreet er med blæretang. Livets tre blir dermed et mangfold av greiner, kall dem gjerne riker, som alle er nærmere eller fjernere i slekt med hverandre - og der graden av slektskap for første gang i historien lar seg måle relativt objektivt, selv om det fortsatt er store usikkerheter og mange detaljer kommer til å endre seg.
• Parallelt med dette har moderne molekylære metoder vist at det som en før kalte prokaryoter, egentlig er to svært lite beslektede grupper - de "normale" bakteriene (som viser seg å også omfatte det en før kalte blågrønnalger), og en gruppe med avvikende prokaryoter, som for det meste er tilpasset ekstremt varme eller saltholdige miljøer. Disse siste har fått navnet "Archaebacteria", eller på norsk erkebakterier eller gammelbakterier - ingen av disse er spesielt gode norske navn. Det er fortsatt uklart om hvilke to av de tre gruppene erkebakterier, bakterier og eukaryoter som er nærmest hverandre, men vi eukaryoter er altså blitt "degradert" fra én av to hovedgrupper til én av tre.

Livets historie tar seg dermed ut slik:

Tre fjerdedeler av livets historie har Jorda bare vært bebodd av prokaryoter, dvs. bakterier og erkebakterier. Muligens spilte erkebakteriene en viktigere rolle i de tidlige fasene enn etterhvert. Fotosyntesen ble oppfunnet av bakterier - både blågrønn-"alger" og andre bakteriegrupper. Kompliserte økosystem av prokaryoter utviklet seg, med bl.a. en del svært tette interaksjoner som etterhvert utviklet seg til symbiose. Også i vår tid består mye av prokaryotenes sentrale rolle i økosystemene. De fleste sentrale kjemiske prosesser i jordbunnen styres av bakterier.

Det er uvisst når og på hvilken måte stamformen til eukaryotene oppsto - dvs. når cellekjernen kom på banen. Men cellekjernen, med arvestoffet organisert i kromosomer, muliggjorde prosessene reduksjonsdeling og befruktning, og la dermed grunnlaget for en livssyklus med veksling mellom haploid og diploid stadium. Eukaryotene framsto dermed som svært effektive celler med kjønnet formering, og i og med innkorporeringen av symbiosepartnere i form av mitokondrier, også med en svært effektiv energihusholdning. Flere grupper innkorporerte også fotosyntetiske prokaryoter i form av kloroplaster, og ble til alger. Dette la grunnlaget for en "ny giv" i livets utvikling - den eukaryote revolusjonen, med et utall encellede, trådformete eller kolonidannende organismegrupper.

Neste revolusjon var overgangen fra encellet til flercellet liv. Fem av dagens grupper klarte denne overgangen (og muligens flere, for oss ukjente, utdødde grupper), mens resten forble encellede eller i form av cellekolonier. Jordas flercellede liv består i dag av brunalger, rødalger, dyr, sopp og planter. Den "flercellede" revolusjonen skjedde for relativt kort tid siden - bare én femtedel av livets historie har kjent til flercellede skapninger. Den la grunnen for en kraftig differensiering av cellene innen en og samme art, med arbeidsdeling mellom de ulike celletypene, og med utvikling av vev og organer som resultatet. Ikke alle celler trengte lenger å løse de samme oppgavene.

Blant dyra skjedde det kort tid etter (for ca 500 millioner år siden) en ny revolusjon - flere dyregrupper utviklet diverse harde strukturer, noen i form av indre skjelett og noen i form av hudskjelett eller skall. Dette ga mulighet både for rask bevegelse, for effektiv beskyttelse og for effektiv jakt eller beiting. En rask evolusjon av ulike dyregrupper ble resultatet, mens mange av de tidligere flercellede dyregruppene som ikke utviklet harde strukturer, forsvant uten å kunne beskytte seg. Et viktig unntak er mange av nesledyra, som til gjengjeld utviklet et kjemisk forsvar (nesleceller). Antakelig forsvant også mange flercellede algegrupper som ikke klarte å takle de nye, beitende dyregruppene.

Plantenes erobring av landjorda var den neste revolusjonen, for 350-400 millioner år siden. Bare én fotosyntetisk organismegruppe har klart å innta landjorda, når en ser bort fra fotosyntetiserende bakterier i form av overtrekk på fuktig stein og jord - nemlig de grønne plantene. Ingen brunalger eller rødalger har frigjort seg fra havet. En tidlig todeling mellom landplantene er mellom karplantene og noen andre, uensartede grupper som vi med et samlenavn kaller mosene. Karplantene utviklet lednings- og styrkevev, som tillot dem å "overvinne" tyngdekraften og vokse i høyden. Konkurransen mellom planter om lyset, og etableringen av ulike nisjer for planter (sjikt) ble resultatet. Mosene utviklet ikke lednings- og styrkevev, og forble små organismer. En uavhengig "plantekolonisering" av land skjedde ved utviklingen av et tett symbioseforhold mellom enkelte soppgrupper og encellede grønnalger - med lav som resultatet. Lav har også forblitt små organismer, men dominerende på ekstremt kalde og ekstremt tørre steder.

Plantenes erobring av landjorda var forutsetningen for at dyra fulgte etter. Selv om en rekke leddyr antakelig har levd på land allerede før landplantene utviklet seg, har de levd nær stranda og livnært seg av døde dyr og alger som har blitt skylt opp. Det var først når landjorda fikk plantedekke at det ble noe større grunn for dyr å oppholde seg der. To grupper ble helt dominerende på land - først og fremst insektene, men også virveldyrene. Insektene som den langt tallrikeste og artsrikeste, mens virveldyrene utnyttet nisjene for de største organismene. Noen andre dyregrupper er tilstede på landjorda, men i midre artstall.

Denne fremstillingen av livets historie balanserer på randen av å bli antroposentrisk - den må ikke oppfattes slik at utviklinga bare har skjedd i én retning, fram mot oss og vårt. På alle nivåer - det prokaryote, det eukaryote encellede, det flercellede, på landjorda - har det skjedd utvikling i alle mulige retninger, uten noe forutbestemt resultat. Hadde vi vært bakterier, så ville alle livets revolusjoner vært om ikke helt uinteressante, så i alle fall ikke spesielt viktige. Bakteriene lever sitt liv, noen selvsagt i nært samliv med, eller på bekostning av de flercellede skapningene, men også svært mange totalt uberørt av dem. Hadde vi vært brunalger, ville vi antakelig lagt stor vekt på at vi var en av de fotosyntetiske, flercellede gruppene som med hell har klart seg gjennom utviklingen av effektive beitende havdyr, mens alt som har skjedd på land ville ha vært oss revnende likegyldig. Hvor banebrytende, fundamentalt enestående og avansert vår utnyttelse av omverdenen enn er, så utnytter vi bare miljøet for hva det er verdt, utifra våre forutsetninger, noe også alle andre organismer også gjør.