Oslofeltet

Oslofeltet : geologisk uttrykk for en gammel, innsunket del av jordskorpen (paleorift) som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord, og har bergarter som skiller det fra områdene omkring. Innsynkningen har funnet sted langs rette, nær nord-sørgående forkastninger hvor spranghøyden kan ha vært opptil et par tusen meter. Det kan skilles ut et segment utenskjærs: Skagerakgraben og to segmenter på land: Vestfoldgraben i sør og Akershusgraben i nord. Det er også en rekke runde innsynkninger (kalderaer) inne i feltet.

Bergarter . Ved innsynkningen har Oslofeltet fått bevart en omfattende lagrekke av skifre, knollekalker, kalksteiner, siltsteiner og sandsteiner fra periodene kambrium, ordovicum og silur. Lagene er foldet om ØNØ-VSVlige akser og er i Oslo-Bærum ofte erodert ut som et lavt terreng med parallelle kammer og daler..

Grunnfjellsunderlag under avleiringer fra kambrium (alunskifer), Slemmestad

450 millioner år gammel havbunn: Lag fra ordovicium på Bygdøy, vesentlig knollekalkstein og skifer.K

Sandstein (Ringerikssandstein) fra sen silur viser gjerne rifler dannet under strømmende vann. Sundvollen, Buskerud

Oslofeltets ortocerkalkstein med fossile blekkspruter fra odovicium er tidligere benyttet som både som bygningstein og til kalkbrenning. Her steinblokker med rikelig fossiler i muren på Akershus festning (sammen med mørkere diabas)

En rekke strømmer av rombeporfyrlava (Rp) rant ut over karbon-permiske sedimenter i Oslofeltet. Her RP1 på toppen av Kolsås, Bærum, Akershus

Syenittisk dypbergart (nordmarkitt eller grefenssyenitt) ved Stilla, Akerselva, Oslo

Mot slutten av karbon og begynnelsen av perm, trengte havet frem og det ble avleiret tynne lag av sedimenter som vi nå finner igjen som kvartskonglomerat, sandstein og rød skifer. I løpet av sen karbon og inn i permtiden ble det en omfattende vulkansk virksomhet, -først med skjoldvulkaner som ga strømmer av basaltisk lava og senere med spalteerupsjoner med mange og tykke lavastrømmer med rombeporfyr og forskjellige typer basalt. I dypet trengte smeltemasser frem, kontaktomvandlet skifrene til hornfelser og størknet til bergarter som har fått navn etter steder i Oslofeltet (drammensgranitt, larvikitt, ekeritt, nordmarkitt etc.).

Svermer av diabasganger som skjærer gjennom den eldre berggrunnen forteller at det var en betydelig strekkning av jordskorpen i øst-vestlig retning, og innsynkningen av feltet kan ha fortsatt fra perm inn i trias og trolig ennå inn i nyere tid. De store jordskjelvene ved Oslo i 1904 og 1953 viser at det kanskje ennå foregår bevegelser langs enkelte av forkastningene. Oslofeltet inneholder en rekke særpregede bergarter og er blitt et klassisk område i den geologiske litteraturen, særlig på grunn av W.C. Brøggers og V.M. Goldschmidts beskrivelser.

Svake skuringsstriper på bergoverflaten ved Utsikten i Bekkelaget viser retningen for isbevegelsen under siste istid.

Isbreene dekket Oslofeltet under istidene, og grus- eller morenemassene inneholder et assortert utvalg av alle de bergarter som finnes her. Ved avslutningen av siste istid trakk isbreen seg tilbake til en linje over utløpet av Bogstadvannet, Sognsvannet og Maridalsvannet se Akertrinnet ), mens havet trengste inn over det landet som var blitt presset ned av istyngden. Høyeste vannstand rakk 221 meter over dagens havnivå, og området hever seg fremdeles nærmere 4 mm hvert år..