Alunskifer og siller (lagerganger), Åkebergveien

Til tross for at mye av skjæringen nå er ødelagt av et betongdekke, er dette fortsatt en av de fineste geologiske lokalitetene i Oslo sentrum. Svart alunskifer fra kambrium eller tidligste ordovicium ligger nesten flatt. Alunskiferen er her relativt lite påvirket av den kaledonske foldingen - de overliggende lagene er foldet oppå alunskiferen uten at denne har "sluppet taket" i grunnfjellet under.

Tykke siller (lagerganger) fra karbon-perm skjærer gjennom alunskiferen. I motsetning til en dyke, som skjærer gjennom lagningen i den omkringliggende bergarten, går en sill parallelt med lagningen. Den lyse, syenittiske gangbergarten kalles lokalt mænaitt, eller mænaittporfyr når det er lyse "biter" (fenokrystaller) i den, som her. Noen steder kan vi se intrusjoner av ulik sammensetning som delvis skjærer hverandre.


Lagergang (under) og alunskifer, Åkebergveien.

Sillene fortsetter nordover, og den harde bergarten er årsaken til at Enerhaugen står slik opp i terrenget.

På nordsiden av veien er det et praktfullt sett av forkastninger. Den vestligste av disse (til venstre på bildet) er svært skarp og tydelig. Fordi forkastningen går på skrå, ligger blokken til høyre ("hengblokken") delvis over blokken til venstre. Det ser ut til at hengblokken har beveget seg relativt ned, og da har vi en såkalt normalforkastning. Normalforkastninger oppstår i forbindelse med ekstensjonstektonikk, dvs. strekking av jordskorpen. Sammen med retningen på forkastningsplanet, antyder dette at forkastningen skjedde i forbindelse med Oslo-riftingen i karbon-perm. Forkastningen er jo dessuten opplagt yngre enn intrusjonen.

Andre forkastninger i Åkebergveien er noe mer kompliserte, med "smøring" av alunskifer ut langs forkastningsplanet.


Lagergang og alunskifer med forkastninger.

I alunskiferen ser vi flere av de spesielle fenomenene som er karakteristiske for denne formasjonen. Konkresjoner (knoller) av gullglinsende pyritt (svovelkis) finnes flere steder. Pyritt er et jernsulfid som typisk dannes under anoksiske (reduserende) forhold, slik at sulfidene ikke oksideres til sulfater. I Bunnefjorden er det slike forhold i dag, på grunn av høy tilførsel av organisk materiale inn i et innelukket, stillestående basseng.

Når det kommer luft og vann til, vil sulfidene i alunskiferen oksidere, og det felles ut sulfatholdige mineraler som gips (hvitt) og jarositt (gult).

Kalksteinskonkresjoner finnes også, noen av dem over en meter store. Alunskiferen er "bøyd" rundt konkresjonene, så konkresjonene var tydeligvis harde allerede før leira ble kompaktert. Hvis man slår på en slik knoll med en hammer, skal det kunne lukte sulfid, derfor navnet "stinkkalk". Noen av disse knollene inneholder store mengder fossiler, særlig små trilobitter.

Det er litt rart at det kan felles ut kalkstein i et slikt miljø, og i det hele tatt er dannelse av kalkknoller ikke helt forstått av geologene.


Pyritt-konkresjon
Stor kalksteinskonkresjon