Kambrium og ordovicium i Oslo
De sedimentære bergartene i Oslo by består hovedsaklig av
lag fra tidsperioden ordovicium (488-444 millioner år siden).
I Oslo sentrum er det også lag fra den foregående perioden
kambrium (alunskifer), men disse er ikke godt blottet. Den
etterfølgende perioden silur er godt representert på bl.a.
Malmøya, og i Asker og Bærum.
De geologiske tidsperiodene er vist
her.
Figuren viser en skjematisk framstilling av lagene i
Oslo. Lagpakken er delt inn i såkalte formasjoner, som
har fått navn etter gode lokaliteter. Vi har angitt en meter-skala hvor
null er satt til toppen av grunnfjellet, men på grunn av
foldinger og forkastninger er det knyttet
ganske store usikkerheter til tykkelsen av endel formasjoner.
Det kan også være store variasjoner i bergartstype innenfor
en enkelt formasjon, så figuren er svært forenklet.
Fra figuren kan vi regne ut at tusen år tilsvarer ca. 1 cm,
selv om dette varierer mye og øker oppover i ordovicium.
Vekslingen mellom formasjoner dominert av kalkstein og
formasjoner dominert av skifer forklares gjerne med
endringer i havnivå (kalkstein betyr relativt grunt vann).
De enkelte formasjonene er kort beskrevet under, nedenfra
(eldst) og oppover (yngst).
|
|
Basalkonglomerat
I tidlig kambrium, for ca. 530 millioner år siden, var
Oslo-området tørt land. Det gamle grunnfjellet, som består
av gneiss, granitt og andre metamorfe og magmatiske bergarter,
var slitt ned til et sletteland. Etterhvert trengte havet
inn fra nord, og de første sedimentene rett over grunnfjellet
er strand-avsetninger med grus og sand. Dette kaller vi
basalkonglomeratet. I Oslo kan vi såvidt se denne
grensen ved Akershus festning.
Alunskifer
Over basalkonglomeratet følger en svart skifer med høyt
innhold av karbon. I gamle dager ble det produsert "alun"
fra denne skiferen, derav navnet alunskifer. Alunskiferen
ligger under deler av Oslo sentrum og opp mot Tøyen, men
er for det meste dekket av veier og bygninger. En av de beste
stedene å se alunskiferen er i Åkebergveien.
Hvis du riper i alunskiferen med en kniv, er streken svart på grunn av det
høye karbon-innholdet. I Sverige ble det produsert olje fra
denne skiferen, men i Oslo er oljen tapt.
Alunskiferen kan være vanskelig byggegrunn, og gir også
problemer med høye konsentrasjoner av radon.
Alunskiferen inneholder endel knoller av svart kalk, som
kan bli ganske store. Disse knollene er ofte fulle av
fossiler, særlig trilobitter av ulike slag. Mot toppen
av alunskiferen finnes et lag fullt av graptolitten
Rhabdinopora, som markerer overgangen til ordovicium.
Bjørkåsholmenformasjonen
Over alunskiferen ligger et ca. 1 meter tykt kalksteinslag,
rikt på trilobitter. Vi kjenner foreløpig ikke til blotning av denne
formasjonen i bykjernen (den kan ses på Vækerø, og i Asker).
Tøyenformasjonen
Tøyenformasjonen er igjen en skifer, men med mindre
karbon-innhold enn alunskiferen, og derfor er den noe
lysere og med grå strek. Forvitringsflatene er ofte
rødlige. Et godt kjennetegn er store mengder av fossiler
av graptolitter (spesielt i den øvre delen), bl.a.
Didymograptus extensus og
Phyllograptus. Denne formasjonen kan ses flere
steder i Oslo, bl.a. i Maridalsveien.
Hukformasjonen
Hukformasjonen er ca. 7 meter tykk i Oslo, og består
av tre "ledd". Nederst en massiv kalkstein, så en skifer
med kalkknoller, og øverst en ny massiv kalkstein.
Den harde kalksteinen står gjerne opp som en rygg, og
Hukformasjonen er svært lett å kjenne igjen! I middelalderen
ble det tatt ut store mengder av kalkstein fra disse lagene,
som vi nå ser i murene til bl.a. Akershus festning og
Gamle Aker kirke.
Hukformasjonen er meget fossilrik. Fra det midtre leddet
er det lett å ta ut pene fossiler av bl.a. trilobitten Asaphus.
Toppen av Hukformasjonen er markert ved utallige fossiler
av den skallbærende blekkspruten Endoceras, ofte over
en meter lange.
Hukformasjonen ses flere steder i Oslo, bl.a.
Vår Frelsers gravlund,
Maridalsveien,
Akerselva ved Grunerløkka
og Tøyen.
Elnesformasjonen
Elnesformasjonen er hovedsaklig en skifer med lag
av siltstein (noe grovere partikler enn i skiferen), men oppover i
formasjonen kommer det inn stadig mer kalkstein i form av
knoller og etterhvert kontinuerlige lag.
Vanlige fossiler er graptolitter og trilobitter (bl.a.
Ogygiocaris).
Elnesformasjonen er godt synlig bl.a. ved
Maridalsveien.
Vollenformasjonen
Vollenformasjonen er minst 60 meter tykk. Den består
hovedsaklig av kalksteinslag og lag med tettliggende
kalkknoller, med tynne skiferlag imellom. Den harde
kalksteinen står opp i terrenget, og Vollenformasjonen
danner svært mange av ryggene i Oslo. Den er stort sett
ikke særlig rik på pene fossiler.
Avstanden mellom kalklagene er ofte noenlunde jevn,
og kan kanskje settes i sammenheng med klimasykler
som er drevet av periodiske endringer i jordens
orientering og bane rundt solen.
Vollenformasjonen kan studeres mange steder i Oslo,
særlig vest for Akerselva. En spesielt vakker skjæring
finnes ved Filipstad.
Arnestadformasjonen
Arnestadformasjonen er en skifer med spredte kalkknoller
og enkelte kontinuerlige kalksteinslag mot toppen.
Den er ganske rik på fossiler, bl.a. trilobitter, brachiopoder
og snegler.
Arnestadformasjonen er utbredt over store deler av byen, og kan studeres
bl.a. ved Tøyen (Ola Narr),
Slottsparken,
Rodeløkken på Bygdøy, og Sinsen.
Frognerkilenformasjonen
Frognerkilenformasjonen er en knollekalk, ofte med ganske
små men helt tettliggende knoller ("rubbly"). Det kan
være vanskelig å se forskjellen på Frognerkilen- og
Vollenformasjonene. Frognerkilenformasjonen har sin typelokalitet
ved Rodeløkken på Bygdøy, og kan
ellers ses bl.a. i Wolffs gate på
Fagerborg, og på Østhorn T-banestasjon.
Nakholmenformasjonen
Mørk skifer med spredte, store kalkknoller. Ikke godt blottet i Oslo,
men kan studeres bl.a. ved Rodeløkken på Bygdøy.
Solvangformasjonen
Jevn veksling av skifer og kontinuerlige kalksteinsbenker.
Parkveien 5. Solvangformasjonen
er ganske fossilrik, med mange trilobitter.
Venstøpformasjonen
Mørk skifer med spredte, store kalkknoller. Inneholder endel
(flatklemte) trilobitter og brachiopoder.
Rodeløkken på Bygdøy.
De overliggende formasjonene kan best studeres på
øyene (bl.a. Hovedøya). Beskrivelser vil bli utarbeidet.