Kambrium og ordovicium i Oslo

De sedimentære bergartene i Oslo by består hovedsaklig av lag fra tidsperioden ordovicium (488-444 millioner år siden). I Oslo sentrum er det også lag fra den foregående perioden kambrium (alunskifer), men disse er ikke godt blottet. Den etterfølgende perioden silur er godt representert på bl.a. Malmøya, og i Asker og Bærum.

De geologiske tidsperiodene er vist her.

Figuren viser en skjematisk framstilling av lagene i Oslo. Lagpakken er delt inn i såkalte formasjoner, som har fått navn etter gode lokaliteter. Vi har angitt en meter-skala hvor null er satt til toppen av grunnfjellet, men på grunn av foldinger og forkastninger er det knyttet ganske store usikkerheter til tykkelsen av endel formasjoner. Det kan også være store variasjoner i bergartstype innenfor en enkelt formasjon, så figuren er svært forenklet.

Fra figuren kan vi regne ut at tusen år tilsvarer ca. 1 cm, selv om dette varierer mye og øker oppover i ordovicium.

Vekslingen mellom formasjoner dominert av kalkstein og formasjoner dominert av skifer forklares gjerne med endringer i havnivå (kalkstein betyr relativt grunt vann).

De enkelte formasjonene er kort beskrevet under, nedenfra (eldst) og oppover (yngst).

Basalkonglomerat

I tidlig kambrium, for ca. 530 millioner år siden, var Oslo-området tørt land. Det gamle grunnfjellet, som består av gneiss, granitt og andre metamorfe og magmatiske bergarter, var slitt ned til et sletteland. Etterhvert trengte havet inn fra nord, og de første sedimentene rett over grunnfjellet er strand-avsetninger med grus og sand. Dette kaller vi basalkonglomeratet. I Oslo kan vi såvidt se denne grensen ved Akershus festning.

Alunskifer

Over basalkonglomeratet følger en svart skifer med høyt innhold av karbon. I gamle dager ble det produsert "alun" fra denne skiferen, derav navnet alunskifer. Alunskiferen ligger under deler av Oslo sentrum og opp mot Tøyen, men er for det meste dekket av veier og bygninger. En av de beste stedene å se alunskiferen er i Åkebergveien. Hvis du riper i alunskiferen med en kniv, er streken svart på grunn av det høye karbon-innholdet. I Sverige ble det produsert olje fra denne skiferen, men i Oslo er oljen tapt.

Alunskiferen kan være vanskelig byggegrunn, og gir også problemer med høye konsentrasjoner av radon.

Alunskiferen inneholder endel knoller av svart kalk, som kan bli ganske store. Disse knollene er ofte fulle av fossiler, særlig trilobitter av ulike slag. Mot toppen av alunskiferen finnes et lag fullt av graptolitten Rhabdinopora, som markerer overgangen til ordovicium.

Bjørkåsholmenformasjonen

Over alunskiferen ligger et ca. 1 meter tykt kalksteinslag, rikt på trilobitter. Vi kjenner foreløpig ikke til blotning av denne formasjonen i bykjernen (den kan ses på Vækerø, og i Asker).

Tøyenformasjonen

Tøyenformasjonen er igjen en skifer, men med mindre karbon-innhold enn alunskiferen, og derfor er den noe lysere og med grå strek. Forvitringsflatene er ofte rødlige. Et godt kjennetegn er store mengder av fossiler av graptolitter (spesielt i den øvre delen), bl.a. Didymograptus extensus og Phyllograptus. Denne formasjonen kan ses flere steder i Oslo, bl.a. i Maridalsveien.

Hukformasjonen

Hukformasjonen er ca. 7 meter tykk i Oslo, og består av tre "ledd". Nederst en massiv kalkstein, så en skifer med kalkknoller, og øverst en ny massiv kalkstein. Den harde kalksteinen står gjerne opp som en rygg, og Hukformasjonen er svært lett å kjenne igjen! I middelalderen ble det tatt ut store mengder av kalkstein fra disse lagene, som vi nå ser i murene til bl.a. Akershus festning og Gamle Aker kirke.

Hukformasjonen er meget fossilrik. Fra det midtre leddet er det lett å ta ut pene fossiler av bl.a. trilobitten Asaphus. Toppen av Hukformasjonen er markert ved utallige fossiler av den skallbærende blekkspruten Endoceras, ofte over en meter lange.

Hukformasjonen ses flere steder i Oslo, bl.a. Vår Frelsers gravlund, Maridalsveien, Akerselva ved Grunerløkka og Tøyen.

Elnesformasjonen

Elnesformasjonen er hovedsaklig en skifer med lag av siltstein (noe grovere partikler enn i skiferen), men oppover i formasjonen kommer det inn stadig mer kalkstein i form av knoller og etterhvert kontinuerlige lag.

Vanlige fossiler er graptolitter og trilobitter (bl.a. Ogygiocaris).

Elnesformasjonen er godt synlig bl.a. ved Maridalsveien.

Vollenformasjonen

Vollenformasjonen er minst 60 meter tykk. Den består hovedsaklig av kalksteinslag og lag med tettliggende kalkknoller, med tynne skiferlag imellom. Den harde kalksteinen står opp i terrenget, og Vollenformasjonen danner svært mange av ryggene i Oslo. Den er stort sett ikke særlig rik på pene fossiler.

Avstanden mellom kalklagene er ofte noenlunde jevn, og kan kanskje settes i sammenheng med klimasykler som er drevet av periodiske endringer i jordens orientering og bane rundt solen.

Vollenformasjonen kan studeres mange steder i Oslo, særlig vest for Akerselva. En spesielt vakker skjæring finnes ved Filipstad.

Arnestadformasjonen

Arnestadformasjonen er en skifer med spredte kalkknoller og enkelte kontinuerlige kalksteinslag mot toppen. Den er ganske rik på fossiler, bl.a. trilobitter, brachiopoder og snegler.

Arnestadformasjonen er utbredt over store deler av byen, og kan studeres bl.a. ved Tøyen (Ola Narr), Slottsparken, Rodeløkken på Bygdøy, og Sinsen.

Frognerkilenformasjonen

Frognerkilenformasjonen er en knollekalk, ofte med ganske små men helt tettliggende knoller ("rubbly"). Det kan være vanskelig å se forskjellen på Frognerkilen- og Vollenformasjonene. Frognerkilenformasjonen har sin typelokalitet ved Rodeløkken på Bygdøy, og kan ellers ses bl.a. i Wolffs gate på Fagerborg, og på Østhorn T-banestasjon.

Nakholmenformasjonen

Mørk skifer med spredte, store kalkknoller. Ikke godt blottet i Oslo, men kan studeres bl.a. ved Rodeløkken på Bygdøy.

Solvangformasjonen

Jevn veksling av skifer og kontinuerlige kalksteinsbenker. Parkveien 5. Solvangformasjonen er ganske fossilrik, med mange trilobitter.

Venstøpformasjonen

Mørk skifer med spredte, store kalkknoller. Inneholder endel (flatklemte) trilobitter og brachiopoder. Rodeløkken på Bygdøy.

De overliggende formasjonene kan best studeres på øyene (bl.a. Hovedøya). Beskrivelser vil bli utarbeidet.