Oslos geologiske historie
Geologien i Oslo er resultat av prosesser som har
foregått gjennom milliarder av år. Det er særlig
fem faser som har satt spor etter seg. De fleste
geologiske fenomenene i Oslo kan henføres til en
av disse fasene.
1. Proterozoikum
Områdene sørøst for byen (Ekeberg, Nordstrand,
Østmarka), Nesodden og Akershusklippen
består av meget
gammelt fjell - grunnfjellet. Grunnfjellet består
hovedsaklig av gneiser,
med innslag av granitt, amfibolitt
og andre magmatiske og metamorfe bergarter. Disse bergartene
ble dannet og omdannet dypt nede i jordskorpen under den
såkalte Sveko-Norvegiske fjellkjedefoldingen, for ca.
1200 millioner år siden. Kompliserte foldemønstre opptrer
på både liten og stor skala.
2. Kambrium, ordovicium og silur ("Kambrosilur")
Kambrium
I tidlig kambrium, for ca. 530 millioner år siden, var Oslo-området tørt land. Det
gamle grunnfjellet var slitt ned til et sletteland. Etterhvert trengte havet inn fra
nord, og
de første sedimentene rett over grunnfjellet er strand-avsetninger med grus og sand.
Dette kaller vi
basalkonglomeratet.
I Oslo kan vi såvidt se denne grensen ved
Akershus festning. På denne tiden lå "Oslo" på
en kontinentalplate (lite kontinent) som vi kaller Baltika. Baltika lå på ca.
60 grader sør.
De kambriske sedimentene i Oslo utgjøres av den svarte
alunskiferen som er ganske rik på fossiler, spesielt trilobitter. Dette er
marine sedimenter, avsatt i oksygenfattig miljø.
Tidsperioden kambrium slutter for ca. 488 millioner år siden.
Ordovicium
De fleste veiskjæringer i Oslo inneholder skifer- og kalksteinslag fra tidsperioden
ordovicium. Disse lagene ble avsatt i relativt grunt hav (mindre enn 300 meter) på
Baltikas kontinentalsokkel, under varierende forhold. Havnivået gikk opp og ned,
samtidig som Baltika langsomt drev mot nord og inn i varmere klimasoner.
Lagene er fossilførende i varierende grad - noen formasjoner virker nesten
fossiltomme mens andre er meget fossilrike.
Trilobitter,
brachiopoder,
graptolitter,
snegler,
skallbærende blekkspruter
og etterhvert
sjøliljer og
koraller er blant
de viktigste dyregruppene.
I den stratigrafiske beskrivelsen ser vi
hvordan lagrekken veksler mellom formasjoner dominert av skifre og
formasjoner dominert av kalkstein. Den vanlige tolkningen er at dette
reflekterer havnivåendringer, der skifer ble avsatt i noe dypere vann.
Vi ser dette tydelig f.eks. ved Rodeløkken på Bygdøy.
I løpet av ordovicium nærmet kontinentet Laurentia (delvis tilsvarende
dagens Nord-Amerika og Grønland) seg langsomt Baltika. Dette medførte
en gradvis lukking av Iapetus-havet ("proto-Atlanterhavet"), og i forbindelse
med dette oppstod det vulkanske øybuer ute i havet. Vi finner dramatiske
spor etter disse voldsomme vulkanutbruddene i form av askelag (bentonitter)
over store områder. Slike bentonitter kan studeres bl.a. på
Sinsen.
Øverst i ordovicium ble havet i vårt område svært grunt. Dette kan
skyldes både en global istid, som bandt opp vann i isbreer, og
det stadig mer påtagelige tektoniske påtrykket fra Laurentia.
Slutten av ordovicium, for 444 millioner år siden, markeres av
en av de største masseutryddelsene i jordas historie. Årsaken
er ukjent, men kan ha forbindelse med de store istidene.
Silur
Vi har ikke lag fra silur i selve bykjernen, men de finnes på
Malmøya, noen lokaliteter nederst i Groruddalen, og dessuten
i Asker og Bærum. Disse lagene er gjerne særdeles fossilrike,
og gir inntrykk av nærmest tropiske tilstander med korallrev
og høy artsrikdom.
Øverst i silur går vi fra marine forhold over i delta- og
elvemiljø, og det avsettes tykke sandsteiner (Ringerikesandsteinen)
som vi finner bl.a. i de nedre delene av Kolsås. Denne oppgrunningen
skyldes at Oslo nå befinner seg i "forlandet" utenfor en svær
fjellkjede som bygger seg opp i nordvest. Laurentia har nå
kollidert med Baltika. Silur slutter for ca. 416 millioner år siden.
3. Den kaledonske fjellkjedefoldingen
Den kaledonske fjellkjedefoldingen i silur og devon kan sammenliknes
med nåtidens kollisjon mellom India-platen og Eurasia-platen, som
presser opp Himalaya-fjellkjeden. Den kaledonske fjellkjeden kan
ha vært av tilsvarende størrelse.
Foldingstrykket kom fra nordvest. I Oslo er lagene fra kambrium
til silur sterkt foldet, satt på høykant og noen steder opp-ned
(invertert). Foldeaksene går sørvest-nordøst, og store kalksteinsrygger
kan følges i denne strøkretningen over lange avstander.
Ofte har folden "brukket av" i overskyvingsforkastninger.
4. Osloriften (karbon og perm)
I sen karbon tid, for ca. 310 millioner år siden, begynte en fase
med strekking av jordskorpen i øst-vest retning og dannelse av
en stor innsynknig (graben, riftdal) i nord-sør retning. Dette medførte
sterk og langvarig magmatisk og vulkansk aktivitet. Denne riftdalen
utgjør nå det såkalte Oslofeltet, der bergarter fra kambrium,
ordovicium, silur, karbon og perm er bevart mot erosjon i motsetning
til i grunnfjellsområdene utenfor.
I Oslo-området og sørover er Oslofeltet avgrenset mot øst av svære
forkastninger. En slik forkastning går langs Nesoddlandets vestside.
En liknende forkastning langs Bunnnefjordens østside svinger østover
ved Ekeberg og går så videre langs østsiden av Groruddalen.
Ellers går det mindre forkastninger nesten overalt, ofte i retning nord-sør
(normalt på ekstensjonsretningen).
Magmatiske ganger som skjærer opp gjennom lagrekken kalles "dykes".
I de fleste veiskjæringer av noen størrelse kan vi se små eller
store dykes, f.eks. i Uranienborgveien.
De kan ha mørk eller lys farge avhengig av mineralsammensetningen.
Porfyriske ganger inneholder krystaller av feltspat og andre mineraler.
De magmatiske intrusjonene har ofte varmepåvirket sidebergarten (skifer
og kalkstein). Store dykes har ofte gitt slike soner som viser
kontaktmetamorfose (f.eks. ved Rodeløkken
på Bygdøy. De store "plutonske" intrusjonene i Nordmarka har medført
kontaktmetamorfose på mye større skala. Skifre og kalksteiner nord i
Oslo er ofte sterkt omdannet (Kjelsåstoppen).
Lava, plutoner.
5. Istid og etter istid
Terrenget i Oslo er i stor grad formet av isens erosjon under istidene.
Mot slutten av siste istid trakk isen seg tilbake i flere rykk med påfølgende stopp eller
noe framrykk i kaldere perioder. Hver av disse mindre framrykkingene dannet en
israndmorene. Ra-trinnet gjennom Østfold, Vestfold og Telemark er ca. 11,500 år
gammelt, så følger Ås-Ski-trinnet på omtrent 11,300 år og endelig
Akertrinnet nord for Oslo for omtrent 11,000 år siden
(Grefsenmorenen). Isen hadde presset landet
ned, og havet sto derfor opptil 220 meter høyere enn i dag. Da isen
trakk seg videre nordover i landet, lå altså Oslo dypt under havet.
Mellom de harde kalksteinsryggene som sto opp, la det seg store
mengder slam som smeltevannet førte ut i sjøen. Dette finner vi nå
som leire.